For en liten stund siden, ble nominasjonene til bokhandlerprisen kjent. Jeg gratulerer forlag og forfattere! Blant de nominerte, er Carl Frode Tiller med romanen Flukt (Aschehoug 2021). Eksemplaret mitt er et lesereksemplar fra forlaget.
Denne romanen, hadde jeg store forventninger til, fordi jeg synes Tiller skriver på en annerledes måte. Hans Begynnelser (2017) som har omvendt dramaturgi av det normale, er en av mine favorittbøker av alle romaner jeg har lest. Boka jeg nå har lest, løper sammen med den i teten.
Jeg leste bakpå, som jeg pleier før jeg leser. Men den oppsummeringen var altfor knapp til å forberede meg på hva som ventet. Allerede etter noen få sider, forstod jeg at det var en rikere bok enn en ofte kommer over. En bok som ikke bare leverer men lever.
Elisabet og Sakarias har mistet sønnen sin, Johannes, han var tolv år. De to er fra hverandre, orker ikke leve sammen nå, og feirer jula hver for seg. Men så blir det likevel slik, at de er sammen på julaften.
Hvem som forteller, veksler. Det er Elisabet. Det er Sakarias. Og det er Johannes. Og alle stemmene komponeres sammen og først ble jeg forvirret. Så ble jeg med på reisen og drømte alle ting og mennesker levende. Dette er mer enn en dans med døden. Det er livets dans, også.
Fortellingen er musikalsk og tonene til Bach, som Elisabet alltid spiller, binder den sammen. Tonene blir som en trøstende salme eller god natt sang for meg, en slik som også snakker om det som er skummelt og trøster med at det skal gå bra.
Mens musikken ruller, kommer det også frem at Johannes var annerledes. Og foreldrene kritiserer seg selv for å ikke ha sett, ikke godtatt han. Som henne. Han kjente seg ofte som jente, og det var ikke greit når han het Johannes.
Johannes møter et annet barn som er annerledes, en gutt med Downs syndrom. Jeg kjenner på forskjellene oss mennesker i mellom, hvor vi er på skalaen, og hva som knytter oss sammen, hvor vi møtes. Johannes later som han er blind for å være en annen enn seg selv. Det kjennes bedre da.
Flukt skildrer forholdet mellom de som lever og de som ikke er med oss lenger. Jeg føler ikke den er overnaturlig, men den bryter med det vi til vanlig ser på som virkeligheten. Den åpner opp, for det vi lukker øynene for men som vi kanskje drømmer om at skulle vært mulig.
Denne boka er en sekser for meg. Den beveger og jeg vil ikke at musikken skal stoppe, selv om det ikke er noen enkel, søt musikk. Jeg vil dirigere videre, så jeg kan bli i ett med Elisabet, Sakarias og Johannes på universets scene. Til evig tid.
aspergerinformator.com 