Jeg er ikke en sånn som snakker så stygt. Med mindre jeg er veldig redd og stresset. Da skjer det noen ganger. Og det hender, at jeg er sånn redd, når tilværelsen er uforutsigbar. En av måtene jeg lager meg mer forutsigbarhet på, er å kontrollere det rundt meg.
Selvsagt kan man ikke det til det fulle, men for meg selv er det god hjelp til å kontrollere nettopp å fotografere. Da iscenesetter jeg det jeg vil huske, på en måte. Velger ut en bit av virkeligheten og tar del i den.
Fotografering er å stanse tiden. Når tiden går forbi, blir den til konkrete bilder. Situasjoner, minner, og også følelser. Når jeg ser et bilde, kan jeg huske litt hvordan det var. Der og da. Bildet forteller, og blir som en personlig dagbok også. Av det som en har vært i. Bare en liten tur i byen, blir jeg mer observant og bevisst i, om jeg fotograferer mens jeg går. Hva ser jeg, hva føler jeg? Trenger jeg å være redd, blir jeg sint da, eller er det ok nå? Jeg tror det er ok, og smiler på min/din vei.
aspergerinformator.com 