bokanmeldse

Lattermild depresjon

Jeg har lest en roman til. Med litt psykiatri på agendaen. Tematikken opptar meg, sammen med at jeg synes stemmene som kommer frem i skjønnlitteraturen tilfører virkeligheten noe. Som om dikting har en åpenhet vi ikke finner i lukkede rom, i hvite korridorer. Litteraturen gjør samfunnet, og helsevesenet, mer åpent. Skjønnlitteratur har ikke taushetsplikt, i samme grad, og bidrar i sin form til opplysning.

Romanen jeg tok for meg i helgen, heter Kolbeinsøy (Vigmostad & Bjørke 2021), og er skrevet av Bergsveinn Birgisson. Mitt eksemplar er et lesereks fra forlaget.

Mannen vi blir kjent med i starten av boka, blir pushet litt av kjæresten til å steppe opp for sin deprimerte venn som er innlagt på psykiatrisk. Ha sykemelder seg for å hjelpe den deprimerte vennen. De to plukker opp vennskapstråden og er mye sammen på sykehuset.

Men på sykehuset, er det en ansvarshavende sykepleier som lager knuter på tråden for relasjonen. Hun blir en dørstopper. Etterhvert får han nemlig ikke besøke den deprimerte vennen mer. Han bestemmer seg for å rømme med vennen.

På rømmen, blir de raskt innhentet av denne aggressive sykepleieren. Og det ene fører til det andre! Det er mye dramatikk, og store mengder humor i den syke situasjonen.

Sykepleieren blir bundet og gjemt i en kiste. De to vennene reiser mot den nordligste øya på Island, Kolbeinsøy, for å ikke bli oppdaget, som kunne føre til at den deprimerte vennen ble fóret med piller og den andre mannen ble ilagt besøksforbud på ubestemt tid.

Dette mener jeg bestemt er god lesning og fullspekket underholdning. Den ene komiske situasjonen etter den andre oppstår. Samtidig er det mye realisme i grunnsituasjonen: Problemene som oppstår om profesjonelle får for seg at noe ikke er bra for pasienten. Motstanden en hjelpende venn, kan møte, og også skildringene av hvordan deprimerte kan slite med å forholde seg korrekt til pengebruk, det ukritiske og sprøe, alle innfallene når livet ikke er i sjakk. På noen måte.

Jeg ble nesten matt av min egen humring, og det var heller ikke alle sprellene jeg klarte henge med på. Hva var virkelig? Men jeg roet meg, og svømte med strømmen, dette var jo fint og befriende. En løssluppen roman med en mørk undertone. Humor er viktig også i deprimerte menneskers liv. Terningkast fem for det unike, selv om det tok cirka seksti-sytti sider før jeg virkelig fløt med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s