Jeg har tenkt litt på økonomi. Og de som har det trangt. Ikke bare nå mot jul, men alltid. Og som føler det blir synlig, for andre også, mot jul. Når det forventes gaver og noe ekstra på matbordet. Og jeg har tenkt på, hva er det som gjør at det er skamfullt å ha lite? I mange sammenhenger er jo den som har lite, veldig dyktig på å finne det store i det lille. Skape verdier, selv.
Men kanskje føler man, at man er ingenting når man eier ingenting. Og kanskje føler man, at man ikke strekker til om alle de andre drar på julebordet og en ikke har råd til å betale for måltidet som serveres og sitter hjemme alene kanskje, blir sosialt isolert, og igjen alene og «ingenting» fordi man da ikke er der ute som kollega eller venn, som de andre. Og kanskje føler man at man ikke gir nok til barna, hvis andres barn får mer enn man kan gi sine egne, og de kanskje ikke kan delta på det sosiale i skolens regi, før jul. Innlegget fortsetter under bildet.
Men hva er egentlig viktigere, enn kjærlighet til jul? Omtanken, varmen. Roen, musikken. Musikken er nesten gratis, de fleste har et sted de kan lytte. Kanskje går man ikke på noen konsert, men man kan sette seg sammen om man er flere, rundt YouTube eller radio, for eksempel, med et varmt pledd. Og er man alene, kan man kanskje dele et øyeblikk med andre digitalt. Det kan faktisk også være ganske fint.
Det er også mange gratis arrangementer som gir julestemning. Blant annet messer og markeder, man trenger ikke kjøpe og kjøpe, for å få følelse av jul. Lørdag besøkte jeg Steinerskolens julemesse, og der var det store og små som gledet seg. Jeg ble med på julegleden! Innlegget fortsetter under bildene.
Jeg mener ikke å banalisere økonomiproblemer eller fattigdom, tvert i mot. Jeg vil dele mine tanker, og forståelse, rundt selvbilde. Det å føle seg utilstrekkelig, men egentlig være et rikt og viktig menneske. Alle er det, det handler ikke om penger eller eiendom.
aspergerinformator.com 