I dag var siste arbeidsdag før jul, jeg hadde min i går (som forøvrig var en flott dag på jobben), siden det var legetime i dag. Det betyr, at eventyret som tok meg med i 2021 er over, men går videre, og også i flere retninger, fra januar.
Jeg har allerede ting på kalenderen, inkludert VTA-jobben min der vi skal komme friske og raske tilbake mandag 3. januar. Det er min plan, og jeg trenger ingen syvende sans for å huske det. Heller ikke en topp-telefon.
Men jeg har noen ønsker, som ville være så fantastisk fine om gikk i oppfyllelse til å ha med meg i hverdagen min. Først kommer nissen kanskje med noe, om jeg har vært snill og grei, også har jeg brukt noen sparepenger jeg har jobbet godt for (og fått masse glede av å arbeide meg opp, faktisk, det er så deilig å gjøre et slag, annet enn å slå seg selv ned i støvlene men virkelig ha en jobb sammen med andre), og så er det bursdag, en kald januardag antakelig, litt over midtveis i måneden. Vil sola skinne på oss jordboere da? Jeg lyser ved tanken, på å da tilbringe dagen med de jeg er mest glad i.
Jeg er litt stolt jeg, av at jeg blir 38 år i 2022. For jeg er nok langt på overtid jeg, jamfør det diverse leger trodde. Det er noe å feire. Men først jul, altså. Jesusbarnets bursdag. Og små mus sin lille høytid, med musikk og sang på radioen min, og i Spotify stadig vekk. Jeg er så glad hver julekveld, vi tenner våre lykter, Home for Christmas… og Jula Hjemme – her er dem, jeg, vi.
Nå gjenstår bare bitte litt ventetid, og å ønske dere alle en riktig god jul, så er det jul på ordentlig. Det er i kveld, lille julaften kveld her – grevinnen og hovmesteren og kosestund for meg og mine foreldre i mitt lille hjem. Åh, som jeg gleder meg stort!
aspergerinformator.com 