Jeg tenker meg frem og tilbake. I tid og rom, i verdensrom. Hvor har jeg vært, hvor skal jeg videre? Og jeg ender ofte med å sette pris på det jeg har opplevd som godt, som barn, når jeg tenker på hva jeg vil fremover. Men uten barn, for jeg er nok ikke verken fysisk eller psykisk der at jeg skal ha noe barn selv.
Men jeg liker barn altså, de barna som står de jeg er glad i nær spesielt. For de kan jeg liksom følge litt, og forstå, med mitt perspektiv og hvordan jeg observant får med meg hvordan de virker inn i det større familiebildet.
Julen er nok en tid for å mimre. Men også for å gripe nuet. Gjøre øyeblikket nå, fint og godt. Og det tror jeg tross alt at jeg er ganske god på! For eksempel, er jeg ei som pynter meg selv om jeg ikke skal i et selskap, bare fordi det er jul. Eller fordi jeg vil feire dagen litt. Jeg matcher opp med smykker. Og jeg liker å eie en fin ring, selv om jeg ikke skal forlove meg eller gifte meg. Jeg feirer kanskje livet, i stedet for parkjærlighet, altså min kjærlighet til alle de jeg er glad i i livet mitt.
Det kan kanskje høres stort ut. Uhåndgripelig. Men det er det småting gjør for meg: Gjør de store følelsene håndgripelige og håndterbare og fine. Derfor kan en «ubetydelig» gave bety så veldig mye for meg. Denne julen fikk jeg noen gaver som symboliserer og snakker for meg, som to nydelige fugler. Den ene sitter i hylla og passer på hele huset, en fuglevokter kanskje, og den andre, skal jeg ha i et smykke i halsen og den skal lære meg å fly. Metaforisk.
Jeg tror på livet i dag. Og i morgen. Jeg klarer ikke sånne lange tidsperspektiv, men jeg tar det i bolker. Bolk for bolk kan vi bygge, som legoklosser. Og jeg, jeg fikk legopenner til jul. La oss skrive oss lekende og oppbyggende gjennom 2021.
Helene
aspergerinformator.com 