Det er mandag 3. juledag, 27. desember. Jeg trodde jeg skulle ha en helt rolig romjul, men så var jeg heldig og fikk time til tredje vaksinedose mot covid-19. Det er fint å bli beskyttet, for også å beskytte andre, og det var jo tross alt praktisk å bli ferdig med det nå mens jeg har fri og tid. Innlegget fortsetter under bildet.
Noen er skeptiske til vaksine. Og det skal jeg ikke skrive ned, bagatellisere. Men jeg håper, at vi sammen klarer å få et samfunn som blir litt friskere i forhold til hvordan status til pandemien er nå. Slik at vi igjen kan åpne samfunnet mer. Med åpne hjerter, kunne ønske hjertelig velkommen. Jeg tror ikke at det at jeg får et stikk, bekjemper en pandemi. Men jeg tror at det føles litt tryggere for de som er glad i meg og redde for at jeg skal bli smittet, er litt mindre engstelige rundt meg, de er nemlig litt engstelige nå, kanskje spesielt fordi jeg er litt liten og tynn i kroppen pga. anoreksitilstanden. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg har selv merket meg, som en forandring fra før og med pandemi, at vi klemmer hverandre mindre. Ikke bare de fremmede, men også de nærmeste, de jeg var helt nær, vi klemmer hverandre mindre. Og niesen min som ikke er fylt tre år enda, har jo levd med pandemi nesten hele livet og jeg merker, at hun er nok ikke like vant til nærkontakt på den måten, som større barn er. De som har levd i et mer «normalt» samfunn. Jeg vil tippe at i barnehagene med kohort har klemmene og det å sitte på fanget, kanskje måttet komme til kort.
aspergerinformator.com 