bokanmeldse

Du tror det ikke før du får lese det

Jeg har lest Gro Dahle sin 12 lysår (2021 Cappelen Damm). Den kom til meg som en julehilsen fra Gro, vi er skrivesøstre og skrivevenner vi. Hun hadde fått boka si litt senere utgitt i høst enn planlagt pga. papirkrisen, men nå er den i verden vår. Jeg håper det er bedre tider fremover, papirmessig, for bøkene må frem! I alle fall slike som skaper nye tanker, skriver nye rom.

I 12 lysår er det verdensrom. Dahle har laget en science fiction-roman, som fikk meg til å tenke på setningen «Du tror det ikke før du får se det» om tv-serien X-files, men her er det altså i bokform dette nye. Året er 2032. Vera søker seg til NASAs treningsprogram for astronauter. Framtidsutsiktene er svimlende, og bærer ikke bare med seg stjerner men også frykt og farvel. Vil man nå langt, for eksempel tolv lysår ut i verdensrommet, må man være forberedt på å si farvel til verden slik vi kjenner den, på jorda, for godt.

Boka er godt plantet i fakta og linker til vår tid, samtidig som den evner å lage et realistisk bilde om hvordan det kunne vært å leve i et romskip. Det er om lyset og om mørket, en vet ikke hva som er bak månen, før man har reist ut fra jorden. Det gir muligheter, men også uforutsigbarhet. Jeg husker jeg som barn, tenkte mye på brevet Mikkel Rev skrev til månen, som månen ikke ville ha og sendte tilbake. Hva om dit man kommer, ikke vil ha en? Det var en digresjon, men boka evnet altså å vekke både minner og følelser i meg. Den er skrevet på en måte som rommer menneskeverdet og menneskets følelser.

Det er mange kulturelle referanser, til litteratur og musikk fra rundt 2020, som blir med gjennom boka. Jeg søker opp låta Glassworks: Opening av Philip Glass og Vikingur Ólafsson i Spotify og lytter mens jeg leser. Ord, bilder og musikk utfyller hverandre. Boka gav meg dermed et slags Kinderegg. Jeg smiler som et lykkelig barn i voksensko. Jeg blir med ut på en spennende reise.

Andre referanser som gjør beretningen troverdig og realistisk, er omkring virus, pandemi, vaksine, munnbind og isolasjon – ting vi har blitt godt kjent med etter tiden med Covid-19. Det blir lett å tenke seg andre scenarioer i lignende baner, når vi har vært med på denne «rutsjebanen».

Boka rommer flere livsfaser, fra da Vera søkte seg ut som ung kvinne til alderdom, og fasene med å få barn som var en del av oppdraget. Det skulle finnes ut, om vi kan leve et annet sted. Vi mennesker. Er vi liv laga?

Romanen er på godt og vel fem hundre sider. Det er altså ikke en lettvekter, men den er lett å lese likevel. Språket er godt, handlingen engasjerende og referansene til å utforske. Boka lever i meg! Jeg gir fem øyne på terningen og hiver på et pluss bak. Det er vel lov, som lærerne brukte på skolestilene i ungdomstiden min?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s