Noen ganger, har jeg det vanskelig, og små ting i andres øyne kan forstørres i mine. Du kan se meg som irrasjonell, sint, redd og dramatisk. Og jeg kan sette alle kluter til, som om det var brann, og ule som sirener og lyse virkelig blått og blinke og… Ja, du ser det vel for deg til det blir rødt rundt øynene – om du har sett meg eller andre som får en slags overload eller føler seg i ubalanse.
I dag, er en rolig dag. Det er ikke noe big deal akkurat i dag. Men derfor har jeg også ro til å skrive dette. På tirsdager har jeg time med psykiateren og kan lufte sånne dramatiske følelser, men jeg gjør sjelden det. Det er som det er enklere å bære alene, at jeg på en måte ikke forventer forståelse og at det å få det kan føles falskt. Jeg vil ikke påføre noen tanker og følelser som ikke kjennes rett for dem. Min virkelighet er ikke virkelig for dem, og det godtar jeg.
Ikke lørdag som var, men lørdagen før, 1. januar, tok jeg dette bildet (se under). Det er en dobbelteksponering, med først et bilde av jorden, altså fjellskrent/steiner, og deretter en eksponering av himmel med trær på. Jeg syns bildet forteller som tittelen på innlegget mitt. Jeg liker å få ord og bilder til å kommunisere sammen. Da blir også «jeg» lettere å lese og forstå for andre, kanskje? Med to slags språk på en gang, skriftlig og visuelt.
aspergerinformator.com 