Livet er en sårbar prosess. En reise fra det det kjente og nære til det ukjente og motsatt.
Jeg prøver å kjenne på hva jeg kjenner på. Anerkjenne det, men ikke gro meg fast i det. Balansere så jeg ikke ramler, men ei heller blir stående å se på at livet forsvinner.
Noen ganger, har jeg følelsene utenpå kroppen. Folk kan se jeg er redd. Likevel, smiler jeg ganske mye mellom tennene. Når jeg biter sammen tennene også. Altså, jeg velger å trosse angst. Fordi jeg heldigvis kjenner meg trygg nok til det – innimellom.
Samtidig braser jeg ikke rett ut i det ukjente. Jeg har lagt planer utifra hva jeg kjenner jeg har lyst til. Og er trygg NOK på. Til at jeg våger.
Og så kan jeg kanskje være en våghals, et lite øyeblikk. For så å lande trygt igjen. Jeg står ikke på bar bakke eller dypt vann. Jeg er på grunna, og koser meg på en måte i strandsonen. Som et barn leker sammen med foreldrene sine.
Det er liv laga.
aspergerinformator.com 