I byene spesielt, er det mange statuer. Som minner om noen som levde, eller ting noen vil formidle, ofte i menneskeform. Noen ganger som dyr.
Men litt videre, om jeg kan få begi meg litt ut i det vide og brede, er kunsten en skulptur er, som utgjør en statue, en institusjon, et språk.
Språk snakker. Selv om det er avdøde eller vesener uten talespråk som oss, kan de si oss noe.
Når noen snakker, lytter jeg. Men jeg bruker også øynene. Jeg registrerer det jeg kan av mimikk og det som ligger mellom ordene.
Noen av oss på autismespekteret, kan slite med å lese eller å bli lest – sånn kroppsspråkmessig. Selv har jeg et stort smil, som av og til tolkes litt feil. Som at jeg er kjempeblid, når jeg bare prøver å navigere meg fram i det litt uvisse og uforutsigbare for meg. Et slør over angsten, kanskje.
Men jeg vil være et eksempel på at man kan være mer enn akkurat statuen seg selv. Altså, mer enn det som sees om man ser meg sånn jeg ser ut.
Ja, det vil jeg være et levende eksempel på. Og en borger, som bryr meg om budskap, selv om jeg selv nå for tiden, isolerer meg litt. Lukker ned, i et autistisk skall. Kanskje, klarer jeg en dag å dele den opplevelsen også. Det er sånne håp man må bære på seg, i begge hendene og på skulderen og…
aspergerinformator.com 