Hverdag

Fraleste februar, en litteraturfest

Februar har vært her. Jeg har ikke gjort noen store ting, bare hverdagen min. Og den er stor nok, for meg, her og nå. Noen ganger er den mer enn jeg kan håndtere. Men jeg kjenner på gleder også når noe er vanskelig og jeg egentlig er fanget i det autistiske skallet mitt og bare kommer så altfor kort sosialt, lukker ned og avviser andre mennesker. Men altså, jeg har da mine strategier for å være en person som lever likevel. Jeg overlever med å lese og skrive. Det gir meg så mye! Når jeg leser, forstår jeg andre mennesker bedre. Jeg får også inspirasjon og skaperlyst. Når jeg skriver, utvikler jeg meg både inni og utenpå. Jeg sitter inne og skriver meg ut, i verden min. Kanskje er det nemlig litt verden min, altså ikke helt reelt og fortåelig for alle andre, men i et hjørne av deres verden møtes vi. På et vis. Som på jobben min der jeg får lov å være nyttig samtidig som jeg samspiller med andre, er en del av et arbeidsmiljø og teller med også når jeg knapt teller meg selv, eller i en telefonsamtale, eller et besøk eller kommunikasjon på Internett. Nå ser jeg fram til neste skolesamling i mars, og det blir oss fint med vår å vandre i, fotografere blomstene og skrive om ting som spirer. Inni oss, kanskje. Å ta på lette sko, ser jeg også fram til, fly på gangveiene.

Jeg har ikke sett så mye på tv. Jeg koste meg med Farmen Kjendis og Hver gang vi møtes, litt Grand Prix og. Jeg så en spesielt bra (og vond) film, My best friend Anne Frank fra 2021 (Netflix). Den gjorde inntrykk, og fikk meg til å tenke ekstra på dages situasjon i Ukraina og Russland. Ellers gikk det mest i bok (les: bøker) og musikk, tror jeg. Her kommer listen over hva jeg leste i februar:

– Trilogien av Jon Fosse bestående av Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd -kjærlighetshistorie jeg virkelig elsket. Skrevet slik bare Fosse kan, fantastisk og vel så det.
Romanen Kleda er gjennomvåte av Erlend Skjetne – om selvmord på en måte som beveger, engasjerer og gir meg lyst til å ta vare på de døde, og holde alle oss som er igjen i live. Så godt vi kan. Velskrevet med rot i virkeligheten.
– Kniven på strupen av Kjartan Fløgstad, surrealistisk og fengende roman, noen ganger litt forvirrende, men språklig annerledes og underholdende.
– Du og jeg av Victoria Dalsberget. Poesimagi, i en liten samling av fine og presise kjærlighetsdikt.
– Store stygge dikt av Ruth Lillegraven, en samling med lengre dikt, også korte tekster på en måte, rundt aktuelle ting fra Norge, og også verden. Gav meg en opplevelse av å høre til og å være engasjert, i det rundt meg, gjennom bare å være til, lese og skrive.
Djuphavslettene av Hilde K. Kvalvaag. Romanen er mest mors brev til sønnen som tok sitt eget liv. Så brevet er ikke et selvmordsbrev, men et kjærlighetsbrev til en som ikke er her mer. En vakker bok, om det veldig vonde. Engasjerende og godt skrevet. Ja, vi må leve videre.
– Den stumme av Lars Amund Vaage, en talende diktbok! Satte spor i meg.
– Eit anna blikk av Erlend Skjetne, en sterkt roman om å være på flyktningmottak i Nord-Norge, som ung afghansk gutt. En bok jeg gav en sekser, faktisk, etter å ha lest den.
– Kamerat livet – en samtale med Cecilie Løveid av Kaja Schjerven Mollerin, en dialog som engasjerte meg. Jeg vil vite mer om Løveids forfatterskap, lese noen av hennes verker. Denne boka gav meg litteraturhistorie og menneskekunnskap.
Mjølketannmuseet av Marit Kaldhol, en samling surrealistiske, sprudlende fortellinger om livet og døden og alt i mellom, vil jeg si. Kunst, bagasje, fødsel…
Sterke kjensler og andre dikt av Kristin Auestad Danielsen, en finurlig, fin diktsamling som treffer spikeren på hodet. Jeg vil være planke, får godt feste.
– Diktsamlingen Alt godt som enno ventar av Jeanine Masika Harryson
Makta av Heidi Furre, en viktig roman om konsekvensen av å leve med en voldtekt uten å bli hjulpet av rettsvesenet.
Eg lærer mor mi å føde av Warsan Shire, en diktsamling om å være flyktning. – Diktsamling med havet som viktig element, den heter Ingen og er skrevet av Alicia Oswald fra Storbritannia.
Til Fyret av Virgina Wolf, ganske ny oversettelse, til nynorsk, av en veldig stor roman. En klassiker som antakelig vil stå seg, så det er gøy den kommer på flere og flere språk.

Leseløve, lesehest eller kanskje en leseelefant? Ligner nesten mammuten selv. Stort er det i alle fall, å få lov å lese. Motivet fant jeg i en skolegård i Hølen da jeg vandret på det lille tettstedet i slutten av februar, mens snøen sakte forsvant og elva bruset av vårglede.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s