Jeg har forfattervenner. Noen av dem, er nok like glade i å lese som meg. Jeg fikk i vinter en bok av ei av dem, som jeg har «spart» til jeg hadde litt god tid, og nå i påskeferien syns jeg øyeblikket var der, til å sette meg ned, med en poetisk roman. Til inspirasjon, refleksjon, ferieopplevelse i det nære, intime, sterke, vakre. Jeg tar del i en oppvekst.
Danske Josefine Klougart sin Stigninger og fall (oversatt til norsk av Trude Marstein, Heinesen forlag 2014) begynte med en hest. Og den sluttet med en hest. Men i mellom lå også liv, kjærlighet, smerte, oppvekst, et Danmark, foreldre, familiebånd, søsken, sykdom.
Boka er en skildring av forfatterens barndom i 1980-årene, landlig i Danmark. Boka reiser i naturens landskap og sinnets natur. Det er familieportrett, dyreportrett, kjærlighetserklæring (til liv, til dyr, til familie) og sykdomsbekymring. Livet får barndommens ord og ordene blir svar, på mye jeg tenker og lurer på. I livet. Hva gjør jeg her, hvordan var min oppvekst? Det får jeg lyst å skrive om, på en like sterk måte. Noe av det fine syns jeg, var at språket får være sterkt uten at det trenger å ha skildret noen fæl barndom. For barndom er viktig, også for oss som har opplevd mye godt. Det vil jeg ta med meg, og vokse på.
For romanen, ble Klougart nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Jeg tror jeg forstår hvorfor. Terningkast fem (grunnen til ikke absolutt full pott, er at jeg sleit litt med å følge tråden hele veien, handlingen i den nydelige bildeveven dette er for meg. Men boka sine så vakre bilder at det gjør ikke så mye. Jeg nyter med mitt innvendige blikk og får innsikt; slik kan en oppvekst være, et menneskesinn, noen dyreliv, i symbiose, hvordan vi lever sammen og hvordan vi betyr noe for hverandre, bare i kraft av å være til.
aspergerinformator.com 