Standing still?

I dag er det langfredag. Lørdag som var, tok jeg disse bildene i Hvervenbukta: fuglen står nesten stille, en lang stund. Og det tenker jeg på i dag, at selv om verden/livet står stille en stund, begynner det ofte å bevege seg igjen. Det gjorde denne, og det gjorde også verden etter at Jesus angivelig døde – og stod opp igjen. Innlegget fortsetter under bildet.

Når jeg er ute med kameraet, tenker jeg ofte tekst. Hva kan bildene være med på å fortelle, slik at flere ser det jeg tenker eller opplever eller ser? Hvordan kan ord og bilde utfylle hverandre? Hva er JEG for andre? Innlegget fortsetter under bildet.

Det er litt lengre mellom hver gang jeg tar bilder for tiden. Det har nok med flere ting å gjøre. En ting er at jeg er mer opptatt, både med skriving, litteratur og jobben min som/i VTA. Men det har nok også litt med det sosiale å gjøre. Det å ikke strekke til, sammen med andre. Det å føle seg annerledes. Og da jeg opplevde at mitt fotoblikk ikke ble forstått av de andre fotointeresserte, følte jeg at følelsene mine var helt uforståelige og jeg er uforståelig og annerledes, en ailien. Innlegget fortsetter under bildet.

Da har jeg det bedre når jeg jobber med studiet, eller leser bøker, eller når jeg opplever at arbeidet mitt blir satt pris på på jobben. Også får jeg ta foto i mitt tempo, uten å skulle høre til i klubb. Nå ser jeg frem til en varmere tid, med litt som spirer ute, når jeg tar meg avbrekk fra den deilige – og for meg viktige – skrivingen. Så selv om fotograferingen står litt stille nå, som et evigvarende stillbilde, er jeg også i bevegelse. På mange måter.