Noen dager, kjenner jeg meg tom. Hul liksom. Men samtidig stapp full. Og sånn er det med dette doble i meg. At jeg både er glad og trist. At jeg elsker og hater, fordi jeg føler intenst. At jeg både bryr meg om andre, og også stenger andre ute.
Jeg satt og tenkte på hjertet. Og ordtak og ordspill og sånn. Alle hjerter gleder seg. Hjerte rimer på smerte. Og så videre. Og videre der, finner jeg igjen meg selv. Og meningen med livet. Dette med å være i prosess og hele tiden skape ord, være i skriften, og i kommunikasjon med verden.
Det er ikke alltid jeg orker snakke, selv om hjertet banker. Men det betyr ikke at jeg ikke vil si jeg er glad i deg. Kanskje skriver jeg det, som nå. Kanskje får jeg hjertebank, i ordets bokstavlkige betydning. At hjertet får bank. Ikke får lov å føle det det føler. At jeg blir sint på meg selv for følelsene mine.
Men ofte har jeg det fint, selv om jeg baler litt med det mellommenneskelige. Også er det sånn, at når jeg er sårbar og har det vanskelig, får jeg det sosiale litt bedre til HVIS det rundt meg er stabilt. Derfor har jeg holdt på de rutinene jeg kan, gjennom påsken. I dag var det jobb igjen, og jeg er klar til noen ukers stabil innsats 🙂
Illustrasjonsbildet er tatt i april, ved Hvervenbukta.
aspergerinformator.com 