Jeg setter pris på bokanbefalinger, og denne boka jeg kjøpte med meg fra Ark på onsdag, som rydder butikkene sine litt om dagen, var en anbefaling jeg fikk i midten av april fra en som kan en del om skrivekunst. Den fine forfatteren som tok seg tid til meg og tipset meg, hadde tenkt på han da hun leste mine tekster. Det må jeg si et er et kompliment, her jeg nå sitter og har lest Tomas Espedal sin Året (Gyldendal 2016. pocket 2017). Hjertet mitt klapper, for oss.
Ydmyk vil jeg fortelle litt om boka i dag. Tittelen på innlegget er noen linjer på s. 62, som jeg slo tilfeldig opp på da jeg hadde lest ferdig. Jeg ville starte innlegget med en smakebit. Ikke nøye og omstendig utvalgt av meg, men mer slik hele boka er: vakre fragmenter som knytter oss poetisk fast til virkeligheten, også.
Året er en bok om et år, fra sjette april. Jeg-personen går i samme fotspor som Laura (f. 1327) og Petrarca som elsket henne, også etter hennes død. Og slik elsker også hovedpersonen Janne, som har gått fra han, funnet seg en ny kjæreste, hans gamle venn. Og faren hans, elsker moren hans, som har vært død i et par tiår. Det er denne ene kjærligheten, de holder fast i. Jeg holder godt fast i boka, blir med på reisene i sinn og følelser. Jeg blir tatt av en bølge.
Bølgen får meg ikke til å drukne. Jeg flyter med. På tankeresonnement og skildringer. Hvor vakker natur er, og det inni oss også. Også når det gjør vondt. Når jeg leser, vet jeg nesten ikke om jeg leser en roman eller et dikt. Det er satt opp med korte linjer som dikt, og er veldig poetisk, men teksten har likevel på et vis form og innhold som en roman. Jeg blir rik på de smale sidene, kjenner medvind i håret. Romanen, som boka er, har fremtredende, fremragende poetisk stil.
Til slutt vil jeg gi boka veldig sterk femmer på terningen: Det er en bok som gav meg nye perspektiver, økt innsikt i menneskesinn, poetisk nytelse og litt selvtillit til det å våge å følge sin egen stemme når man skriver. Det er likevel ikke en bok først og fremst for oss som skriver, den har så store bilder at man kan dekke behovet for innsikt og innhold bare ved å være leser og mottaker også.
Takk for boka du skrev, Espedal. Jeg kjøpte også Elsken, som jeg tenker å lese snart. Den romanen mer om døden enn kjærligheten – å velge seg å dø innen et år – men kanskje er det overraskende nok noe av det samme? Det å leve intense liv, det å skulle dø, trenge å dø…jeg er nysgjerrig og litt redd. Espedal må virkelig ikke forsvinne ut av norsk litteratur!
aspergerinformator.com 