Lørdag 23. april, tok jeg disse bildene. Froskene er kjærlige, ikke så rart kanskje at de blir brukt i eventyr, disse froskeprinsene. Jeg liker den ekte våren, froskene. Kanskje litt slimete, men det er livet også. Og samtidig så kult og vakkert og unikt! Innlegget fortsetter under et knippe bilder.
Ingen av froskene er like. Det er ikke vi mennesker heller. Vi er unike. Ofte liker jeg ikke meg selv kanskje, og tenker at jeg ikke vil få noen arm å ligge på, at ingen kan like meg. At jeg ikke kan få en arm som holder rundt meg, slik den ene frosken gjør med den andre her. Innlegget fortsetter under bildene.
Men jeg føler også at det er ok med litt avgrenset kontakt, begrense til de som jeg stoler helt på, og det er også godt å få lov å bety noe for akkurat de menneskene. Derfor er jeg så glad i familien min! (De har lov å holde rundt meg.)
aspergerinformator.com 