Det er et uttrykk, det med å ta en i den andre foten. Som i form av en sterk drink, styrke seg. Jeg drikker ikke alkohol. Det er ikke fordi jeg har noe i mot det egentlig eller noen sterk mening, det har bare ikke blitt en naturlig del av livet, og med anoreksien er det vanskelig å skulle drikke noe med kalorier sånn i tillegg til kostplanen, som må følges. Og som pasient i veldig mange år, har det heller ikke vært tillat å drikke, der jeg har vært.
Jeg har nye sokker. Og de inspirerte meg da jeg prøvde den ene på, til akkurat å tenke litt på dette uttrykket. Med en i det andre beinet! Som om hvis jeg spiste en hamburger. Hvilket jeg ikke «kan», eller klarer. Så da får man snakke med bilder og symboler, i stedet for å svelge mat og ha sosiale kule ting rundt måltider. Selvsagt må alle spise, men spisingen min blir ikke en del av den sosiale kontakten med andre mennesker på den måten andre kanskje opplever når de gjør noe hyggelig sammen rundt et måltid, for eksempel markerer en spesiell dag eller at noen har jobbet bra, fått til noe.
Jeg tar det nå i foten jeg da, og sparker fra: Jeg syns dere er en bra gjeng, takk for at jeg er et del av et fellesskap. Både her og der, selv om jeg ikke klarer alt, som å spise helt normalt. Jeg blir regnet med likevel, og det setter jeg pris på. Det er ikke noen selvfølge, for meg, men jeg har sko å fylle, heldigvis.
aspergerinformator.com 