Jeg har lest Nobelprisvinner Kazuo Ishiguro sin Gå aldri fra meg (norsk utgave Cappelen Damm 2017, forelå også en utgave i 2006, originalen kom i 2005 med tittel Never Let Me Go). Jeg har tidligere lest Klara og solen, som jeg ble varm og rørt av. Jeg hadde derfor forventninger da jeg skulle lese noe annet av forfatteren, men jeg visste svært lite om bokas innhold. Jeg visste bare at jeg likte Ishiguro.
Det var nok. Boka gjorde som Klara og solen – trollbandt meg og drev meg mellom permene. Jeg strålte og smilte, og jeg rynket undrende på panna. Hva er det som skjer, hvordan skal det gå nå? Det er noe helt magisk med måten forfatteren formidler historien. Det er gradvis, og i vendinger, som gjør at jeg blir overrasket underveis – ikke bare ett vendepunkt, men spenninger og overraskelser gjennom hele boka.
Vi møter Kathy, nå 31 år, som er omsorgsperson. Tankene vandrer, tilbake til hun, Ruth og Tommy var elever ved Hailsham, en kostskole på landsbygda i England. På Hailsham fikk de vite at de var spesielle. De var enestående. De måtte ta ekstra vare på seg, det ville være veldig mye verre om de begynte for eksempel å røyke enn lærerne deres eller andre i «utenverdenen». Elevene ved Hailsham hadde en bestemmelse. Skjebnen som ventet dem, er noe vi ikke kan forestille oss – men likevel aner litt om tankene rundt, siden det eksperimenteres innenfor medisin og muligheter. Elevene på Hailsham er ikke til for seg selv.
Boka er aldri forutsigbar. Den er ikke fordomsfull. Den aldri forutinntatt. Den er sår. Den er åpen. Den er vakker. Og språket er som et plaster som får alt til å gro sammen til en leseopplevelse jeg er glad jeg har fått meg. Sterk femmer på terningen. Romanen er av en slik karakter at jeg vil ha den med meg ved min side, og i minnet mitt.
aspergerinformator.com 