asperger syndrom · Funksjonsnivå · sosialt

Make it up…

Livet har så mange sider. På den ene siden, på den andre siden – argumenterer vi ofte. Både for andre og oss selv. Samtidig som vi er balanserte på den måten, gjelder det også å stå opp for seg selv eller andre som trenger det, ta standpunkt. Ikke bare la det skure og gå, og miste seg selv, livet sitt. Selv om man kanskje ikke akkurat dør, har jeg tro på at man må gripe livet sitt. For at det skal kjennes meningsfullt for seg selv.

Jeg trenger ikke et storslått liv. Men jeg trenger et liv der jeg føler at jeg er med på livet mitt. Derfor prøver jeg å la også min stemme høres. Om ikke for andre, så i alle fall for meg selv. Jeg prøver å tenke på hva jeg syns om ting. Bli opptatt av det rundt meg. Ikke bare la det flimre forbi på en skjerm. Verken verden, nyhetsbildene, menneskelige relasjoner eller dagene mine.

Dagene mine er mer meningfulle når jeg fyller de med noe som betyr noe for meg. Men det trenger ikke være store ting. Det at jeg får skrevet litt for eksempel, eller lest en bok, kan være stort nok. Her en fredag, fikk jeg en hyggelig melding av ei venninne som skulle ut på byen å kose seg. Jeg smilte, og fortalte at jeg lå på sofaen og leste en veldig spennende bok, og at da har jeg det best. Jeg lå der med tepper rundt meg, varmeflaske på låret og headset på hodet.

Jeg gjør også ting der jeg er sammen med andre. På jobben får jeg møte mennesker de aller fleste hverdagene, og jeg kjenner at jeg stort sett gjør en bra jobb. Da får jeg dekket en rolle jeg ønsker å ha, og samtidig mettes nok det sosiale behovet litt – og på en måte som funker bra for meg. Da har jobben fokus, og samspillet mellom oss som kollegaer, i stedet for «bare» det å være sammen med andre.

Jeg fikk for en liten stund siden også et sitat som var delt på Facebook. Om at siden man lever er det håp og en del andre trøstende setninger. Og jeg tenkte da, at selv om jeg strever er det ikke helt sånn for meg lenger at jeg bare såvidt greier meg. Eller, det er jo det også, men jeg klarer også så veldig mye mer i livet mitt enn bare såvidt! Noe er liksom 200 prosent.

Det er vanlig, ved autisme, med ujevn begaving. Noe er vi veldig gode på, annet som andre syns er lett kan jeg slite med, å pusse tennene er for omfattende mens jeg kan stå på maksimalt på jobb og med skriving og lesing etterpå. Det som jeg kommer til kort med, gjør at jeg er avhengig av helsehjelp, for å klare meg så bra. Men da kan det virkelig gå bra. Det takker jeg for, også de dagene det er tungt å være meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s