Debutromanen til Pedro Carmona-Alvarez, en forfatter jeg først og fremst kjenner som en unik poet, kom ut i år 2000 og heter La det bare bli blåmerker igjen (J.W. Cappelens forlag 2000). I disse tider, gjenutgav Kolon forlag romanen, som har vært utsolgt i flere år. Denne utgaven er redigert for anledningen, er en del av feiringen av forfatterens 50 års dag og den inneholder et nytt forord skrevet av forfatteren selv. Boka mi, er fått som lesereksemplar fra forlaget.
Jeg har lest, jeg har flydd med i lyrisk prosa, men jeg vet helt ærlig ikke helt hva jeg har lest, bare at det gav meg en lyst til å absorbere, skrive, skape. Romanen var forvirrende i all sin rikdom. Det er svarthvitt og det er farger, i hodet mitt når jeg leser. Alt dette sterke kontraster kan gi oss. Boka har ungdommens kraft, med ispedd kjærlighet, sex og rus som en kanskje forbinder med en ungdomstid, og boka vandrer også til de gamle, til døden, til å ligge i kiste.
Jeg løfter på lokket. Jeg blar frem og tilbake. Jeg flyter med skriften, ordene som står i linjer uten punktum, fyller sidene uten å stoppe opp. Tegnsetting er utelatt. Da jeg begynte å lese, ble jeg så revet med at jeg ikke klarte å stoppe selv heller, laget meg ikke pusterom.
At jeg ikke skjønner hele handlingen, hvem som er hvem, i forhold til hvem, tror jeg ikke gjør så mye, jeg vekslet også mellom om det var en kvinne eller mann som var i fokus. For for meg, er dette først og fremst skrivekunst og en livsbærende åre. En åre som det strømmer friskt gjennom, som leder til og fra hjerte. Jeg banker vilt og litt fortvilt mens jeg rister forvirret og veldig lykkelig på hodet. Er jeg sinnsforvirret?
Jeg setter pris på kunstnere. Jeg setter pris på beretninger om liv og død. Det står om død og liv. Jeg gir en femmer i terningkastet mitt til den rike romanen, til tross for at det er så mange veier man kan følge, at jeg skulle hatt et kart, sette meg på plass med kompass. Carmona-Alvarez har evnet å få meg ut på reise i min egen stue, fram og tilbake i tid, jeg fikk oppleve mitt hele liv. Boka har merket meg, utan at jeg kan gjenfortelle fortellingen.

En kommentar om “Fri flyt”