Det er ikke alltid så lett. Jeg skal være ærlig på det. Noen tror kanskje jeg har det bra, når jeg er kreativ, smiler, osv. Og jeg er det. OGSÅ.
Men i alt dette vidunderlige og kreative, bor det også et kaos. Et kaos uten like. Uten likemenn. Jeg blir så alene.
Når jeg er alene, på den måten, er det ikke snakk om god egentid. Rom til seg selv. Det er i stedet en ramme sm fanger meg. Stenger meg ute fra det som er fint. Både i meg selv og sammen med andre.
Og når jeg er i disse rigide rammene, fra alle kanter, er det vanskelig å kommunisere noen ganger. Jeg kan synes det er vanskelig å svare på spørsmål. Jeg finner ikke en lykkelig slutt, som i eventyrene. Spør noen om noe var fint, vil jeg si ja, og så føler jeg at jeg lyver om jeg ikke forteller om flere sider av en sak. Av et liv.
Det er enklere i skriften, men da i min skrift, ikke i sånne sms som liksom erstatter muntlig kommunikasjon. Der kan jeg ikke skrive sånn at jeg klarer å si det jeg tenker. Men når jeg jobber i en dagbok, eller en mer «viktig» tekst, kanskje med metaforer, bilder, sterke stemmer, min stemme, er jeg i dialog. Med meg selv. Og de jeg er glad i, kanskje uten at de vet det, for det meste deles jo ikke fortløpende.
Da hadde folk blitt overlesset, og sånt gjør man ikke. Jeg overlesser ikke, men jeg skriver. Her. Nå. Kan man bli Askepott på ball av det? Det hadde vært godt med en prins å dele hverdagen med, av og til. Men jeg vet ikke det heller, om jeg egentlig hadde vært i stand til noe forhold når jeg kommer til kort og ikke klarer å kommunisere. Kanskje blir det ikke eventyr, men tragedie.
Livets eventyr har ikke alltid en happy ending, men livet kan være eventyrlig på sine måter. I skriften er det rom til å utforske og bevare, skrive ned og fortelle videre.
aspergerinformator.com 