Jeg leser mye, og aller mest blir det av romaner. Det er fint å putte inn sakprosa, barnelitteratur, tegneserier og lyrikk innimellom. Da får jeg en variert meny, nærmest en femstjerners resturant med bugnende buffét, og ulikt krydder – fra søtt til piffe – i hverdagen. Jeg har nå i juli, lest en fin diktbok jeg vil tipse om.
Å paradis av Mona Høvring (Oktober 2008) har dikt som forteller meg at det er tanke bak ordene. Og fremover. De er ikke bare skriblet ned. De er ikke bare dype hav. De har bølger som setter meg i bevegelse. Jeg legger lykkelig på svøm, og jeg er ei badeand. Jeg observerer og tar inn, og blir svømmedyktig mens jeg leser meg gjennom diktene, som har selvbiografiske elementer og også inneholder en avdeling dikt med utgangspunkt i Ovids Heroides.
Jeg blir lærd, uten å bli utlært. Jeg får erfaring, uten å ha erfart alt på ordentlig selv. Jeg blir en venn, som leser en venn. Som om jeg har fått brev. Jeg vil svare på brevet, skrive egne dikt, fortelle hva jeg også tenker på. Jeg vil tenke på det lille, midt i livets store følelser. Høvring evner å fortelle om små ting på en måte som gjør at jeg ser hele mennesker. Som om en mann som fotograferer heisekran. Hennes språkbruk og bilder løftet meg opp. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Høvring skriver viltvoksende, forteller om naturen som naturlig midtpunkt og metaforiske blomster, og skriften hennes er samtidig svært presis. Jeg kjenner på meg at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det gjør meg trygg, og jeg stoler på diktene. Livet får grobunn å plante røttene mine i, og jeg vil nevne at kapitlene har spennende titler: Det første heter Jeg løste rosens problem.
Det er ikke så lett å trille terning på diktsamlinger syns jeg, de har liksom veldig mange stemmer som jeg ikke vil nedgradere til én samlet. Men, når det er sagt, så er det også samlet en bok jeg elsker. Men setter vi karakter på kjærlighet? Jeg vil heller besvare med, og gi, mitt hjerte.
aspergerinformator.com 