Bjørn Eidsvåg sang om «alt ho ønska seg», den derre bare en skyfri himmel. Også ble det vanskelig å få det, få avbrekket, en pustepause med venner og… Da jeg var på sykehuset laget jeg dette bildet på telefonen, med utsikt fra rommet, de halvt nedtrukne persiennene, og la på litt røyk som lignet skyer i ekspressversjonen av Photoshop. Det ble gule og rosa «skyer». Det ble en letthet og en tynne, alt på en gang. Og det er litt det jeg prøver å tenke på, at det trenger ikke være enten eller alt. Det kan være flere ting på en gang, som jeg var inne på da jeg skrev om den veldig gode barneboka Stripekalven. Livet kan være flere ting på en gang. Selv om det er skyer, kan det være fin himmel, på en måte.
Jeg tror ikke på at alt skal være perfekt, skyfritt hele tiden. Men jeg tror på perfekte stunder i hjertet mitt. Jeg trenger ikke da føle at livet er problemfritt. Jeg har (hjerte)rom for problemer. Man kan lære av dem også, og sammen finne gode løsninger som funker. Samarbeid kan være gode prosesser.
Men jeg vil heller ikke tro på at alt skal være problematisk og umulig og bekmørkt. Til det, finnes det for mange farger å fargelegge med. Jeg liker Alf Prøysen sin sang om morgendagen. Nye sjanser, om det gikk litt skeis, eller i svart. Eller sykehushvitt. I skapet har jeg flere sommerkjoler, og når høsten og vinteren kommer, har jeg kjoler for det også. Det handler om å tro på at det skal gå sånn noenlunde, også når det nesten kan virke som å tro på julenissen.
aspergerinformator.com 