Jeg har på en måte en fastlåst situasjon, men noen ting kan snu litt igjen selv om det kanskje har stått dårlig til. Det jeg skal fortelle om i dag, er ikke noe stort problem. Det var ikke noe stort problem heller. Men det viser (enkelt og tydelig) at mennesker er i endring.
Jeg kom over et gammelt blogginnlegg, med tittelen Favorittklærne (du kan lese det her). Det ble skrevet i 2016 etter en ti års tid på sykehuset, og jeg hadde begynt å nedprioritere å ha sko på beina, for eksempel. Nå har jeg kommet meg ut, og jeg går verken i sokkelesten eller i noen slitte lefser. Nei, jeg velger meg sko jeg ser bra ut med, føler jeg selv da, fordi sko en gang var viktig for meg og nå har jeg igjen fokuset mitt stort nok til å både kunne se litt utover og også prioritere det som handler om meg, om å få mulighet til å fungere sammen med andre – og gå på. Uten sko, hadde det vært vanskelig å være en del av samfunnet her ute jeg lever i bemannet bolig, med butikkhandling og arbeid og alt.
Da jeg leste dette, kom jeg også til å tenke på fasen der jeg for å straffe meg selv kastet skoene mine i toalettet, dynket de til så personalet måtte kaste de i containeren. Jeg følte jeg ikke fortjente mine egne, dyre sko. Nå klarer jeg heldigvis å bruke sko, uten å forsøke å skade verken skoene eller meg selv. Det trengs at jeg er skodd for mange slags forhold, for å kunne bidra i samfunnet. Selv om jeg verken er frisk eller har et godt selvbilde alltid, klarer jeg å se nyansene. Og jeg klarer å gi meg selv sko som gjør at jeg føler meg ok nok til å tørre å stå i sosiale setninger.
Det er ikke det at alt er radikalt forandret. Men det er likevel konkret endring som viser at jeg prøver å fungere når jeg må/kan – og at jeg har fått en rolle der det kreves at jeg gjør som andre mennesker, og at det er ok, også for meg. Så vindene kan snu, i alle fall litt, som en juli-bris.
aspergerinformator.com 