Som barn, gikk jeg og moren min og sang en sang om sommerøya full av bjørnebær, ingen lekser, ingen klær. Det var sjøsprøyt, lattermilde vinder. Vi sang opp fra stranda, vi nynnet i båten da bølgene var på sitt høyeste. Da jeg var omtrent ti år, reiste jeg og familien til Finland noen dager. Mye av grunnen til den feriedestinasjonen, var nok min kjærlighet til Mummi-trollets univers, selvsagt tok vi båten ut til Mummilandet og jeg håndhilste på Snorkfrøken.
Jeg har likt Tove Janssons sine fortellinger. Jeg synes bøkene er nydelig illustrert også. Jeg har hørt mye om Sommerboken, men aldri lest den før nå, sommer 2022 – femti år etter at den kom ut (1972). Denne utgaven, er gitt ut på Heinesen forlag i 2017 og har forord fra 2012 av en annen skrivende Tove – Tove Nilsen. boka er oversatt fra finsk til norsk (bokmål) av William Heinesen.
Sommerboken har ikke noe med karakterene fra mummidalen å gjøre. Den handler mest om Sophia på seks år og farmoren hennes, og livet om sommeren på en liten øy. Øya har en viktig rolle, alt den rommer. Det er mange små fortellinger som gjør denne romanen. Og boka er spesiell, treffer meg som en magisk form, stjerne eller sol. Samtidig er språket så ærlig, så rett på. Jeg blir varm i hjertet og kald nedover ryggen.
Budskap er ikke pakket inn i metaforer, selv om det er de vakreste beretninger om livets realiteter, også enden på livet. Når Sophia spør farmor når hun skal da, svarer den gamle at det er snart snart, men at det har ikke hun noe med. Vi får vite at farmor husker noe, fordi det er så lenge siden det skjedde. Det virker først overraskende og motsatt av hvordan vi til vanlig tenker om hukommelse, men kobler man det til å bli gammel og kanskje dement, er det slike minner den gamle har igjen – det som skjedde for lang tid tilbake. Min farmor for eksempel, kunne glemme besøket som satt hos henne men huske hendelser fra da hun var ung – og hun refererte til de som pågående her og nå. Slike kloke vendinger, gjør boka til en keeper. En bok jeg vil bevare, fordi boka bevarer og tar vare på og viser omsorg for selve livet.
Slik bølger boka fram og tilbake, med små hendelser på øya kombinert med det karakterene tenker på rundt det som skjer, og livets gang. Det er om katter som ikke vil elske en, og om at man elsker ekstra mye når den man elsker ikke elsker en. Det er om å være redd, det er om å sove på svaberg, det er om å kjede seg når de voksne slapper av. Det er om storm, det er om å bli hørt av Gud. Det er om at helvete ikke kan finnes.
Et kapittel jeg festet meg ekstra ved, handlet om meitemarker som lever videre når de deles i to. Blir de ensomme? Jeg fikk en rekke spørsmål og refleksjoner, som tok meg med inn i boka og jeg skrev på en måte litt i boka selv, mens farmoren noterte det Sophia dikterte.
Humoren er lun, tankene barnlige og samtidig er det ikke bare barnet som er barn og den gamle som er voksen. Personene bytter rolle for hverandre. Et realistisk, stykke jordnært livsdrama.
Jeg beveges, smiler og holder meg flytende gjennom boka som en lykkelig badegjest. Fin, filosofisk og festlig. En ny favoritt for meg jeg gjerne tar ned fra hylla og leser om igjen, kanskje hver sommer.
aspergerinformator.com 