Hverdag · tilleggsvansker

Engelen

Jeg tenker en del på døden. I en del religion-tematikk er englene der sentrale, når en snakker om døden eller skal symbolisere døden eller de som har levd. Vi har óg engel som symbol på noe som er vakkert, eller perfekt – derpå englebarn om de som oppfører seg kanskje litt for perfekt. Men denne skulpturen jeg så i Ekebergparken syns jeg fortalte noe viktig, om livet, om døden, om engler og det som ikke egentlig er glansbilder: Om jeg dør, blir jeg ikke bare en vakker engel, men:
(Innlegget fortsetter under bildet)

Jeg blir rett og slett død. Med det det innebærer. Skjelettet, det vil råtne, hodeskallen er bare et skall, så uhyggelig, det som ikke lever videre er der. Uten hud, uten hår. Jeg blir rester av et liv. Som beina etter koteletten på tallerkenen til pappa, et svin eller en heldiggris som ikke lever mer. Vil jeg det?
(Innlegget fortsetter under bildet).

Men man kan ikke alltid velge. Jeg lever et liv der jeg har økt risiko for død. Og jeg klarer ikke gjøre noe med akkurat det. Men det som er viktig for meg om det skulle skje, er at det ikke er jeg som skal bestemme hvordan de jeg er glad i skal stå i sorgen. Jeg vil ikke velge musikken i begravelsen, for eksempel. Det er ikke min sorg, jeg har ingen rett til å prege det livet de skal leve videre om jeg er borte. Jeg skal ikke bestemme hvordan de skal huske min utgang. Men jeg skal lage gode minner for oss sammen mens jeg er her, mens vi er i livet og lever, minner det kan være godt å ha med seg – uansett når en må gå ut av livet slik vi kjenner det.

Ekebergparken 9. juli 2022

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s