Noen mennesker er sensitive for lysinntrykk (og det er mange på spekteret som er rammet av å være akkurat sensitive når det gjelder alle slags sanseinntrykk, derfor medregnet lyssensitive).
Solen kan kjennes skarp. Noen får tårer, strie elver. Man myser. Jeg tåler lys ganske godt tror jeg, men påvirkes en del av hvordan forholdene er likevel. Og det gjør at jeg ofte føler at jeg ikke har kontroll, på følelser, på livet, på alt i grunn, når situasjonen rundt meg endres. Som den da gjør, med ulike lysforhold.
Nå om sommeren, lyser solen solskinnsdager. Det kan være veldig fint, men fra strålende sol til at skyene plutselig skjuler den litt, blir store kontraster. Jeg sliter med å beholde bakkekontakten da, og vippes litt av pinnen, om det nå var slik at jeg satt her på den grønne gren.
Jeg har hatt for store solbriller. De har ikke villet sitte på hodet mitt, de jeg har hatt de siste årene. Nå har jeg kjøpt meg et par nye. De er også litt store, men de henger på om jeg ikke gjør de aller største krumspring! Opplevelsen av å få på seg solbriller igjen, forteller jeg derfor om nå i dag:
JEG fikk KONTROLL på lyset. Jeg kunne lage min egen svake skygge. Den er dempet, den er rolig, jeg ble rolig.
Å lage seg en kontrollerbar verden, er en slags mestringsstrategi. Det å gjøre det man kan oversiktlig og forutsigbart, gjør også at jeg takler uventede ting ellers bedre – når «basen» er litt større, tryggere, solid. Jeg kan ikke bestemme været, solen, skyene, lyset – men jeg kan sørge for å ikke bli blendet, og jeg kan minke kontrastene mellom mørkt og lyst.
Jeg håper kanskje dette kan være en god idé å teste for andre som vippes litt av pinnen sånn i sommerdagene, med ferie og ustabilitet, ta på solbriller eller annet som gjør sanseinntrykkene mer kontrollerbare – og derpå håndterbare og veldig fine. Jeg ville i alle fall nevne det i dag.
Jeg fester blikket på noe fint, prøver å fokusere og ønsker alle en best mulig lørdag.
aspergerinformator.com 