Mamma, jeg vil hjem

«Gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp – kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig.» Sitatet er fra romanen som akkurat er lest, Jente, 1983 av Linn Ullmann, Forlaget Oktober 2021.

Boka viser de doble livene. Og signalene man får, hvordan de tolkes, når man for eksempel er ung jente i Paris, på jobb som fotomodell. Sier men ja, hvis man ikke sier nei? Location er Paris, 1983, og Oslo i nåtid.

I 1983 var jeg-personen 16 år. Hun hadde fått oppdrag, skulle kanskje havne i Vogue. Hun går seg vill, finner ikke veien til hotellet, og havner tilbake hos fotografen A. Han er over 40. Han liker henne. Karin som hun er døpt og som står i passet, et navn som ikke brukes egentlig, har lange øredobber og avkledd hals. Den voksne jeg-personen leter etter fotografiet fra 1983. Hun finner det ikke.

Livet hennes revner. A kommer tilbake i hukommelsen, til hun på 55. A dukker opp under et tre. Hun prøver å forstå hvem hun var. Vi får se hvem hun er blitt. Vi møter psykologer. Vi møter også en ny familie, hennes egen med mann og barn og hund bor hun nå. Under en tid med pandemi, er hun også en viktig person for sin mor i New York, hun bestiller alle varene til hun over 80 hjem til henne, så hun slipper å gå i butikken. Moren, som var så bekymret da hun bodde alene i Paris var også den jenta ville si: mamma jeg vil hjem, til, uten å si noe. Relasjonen er så viktig, at når pandemien letter, vil mor fortsatt ha akkurat den kontakten. Hun sender handlelister. Jeg tenker, det er dette som er kjærlighet.

Andre fine hverdagslige ting, som viser hvordan vi mennesker glemmer og lyver og dekker oss til, kommer fram i møtet med hunden. Man kan ikke lyve for en hund.

Romanen forteller om avmakt og makt. Den er vakker og den er vond. Den er påkledd med lue og avkledd, uten tråder i det hele tatt. Linjer trekkes fram og tilbake, i livet som er levd til nå. Det er diktning der man ikke lenger kan huske. Det er skjønnhet selv i Thorsovparken. Jeg synes boka viser, at livet er her det leves – uansett hvor man måtte være. Romanen viser sterkt og tydelig sårbarhet, og at vi trenger hverandre. OG dette doble, når vi for eksempel vil hjem og i stedet sier noe helt annet, og forblir på et vondt sted. For å beskytte oss selv, eller andre?

Man kan altså ikke lyve til en hund, og i denne romanen slippes også mennesker til, både henne selv og oss andre – vi får lov til å vite, noe av det glemte, bortgjemte, hemmelige. Livet er virkelig, på godt og vondt. Jeg vil bevare hemmeligheten som en skatt, som jeg ikke skal tie ned men ha fremme og skinne – slik Karin fortjener. Dette er en bok som traff meg i magen. Terningkast: En altfor sterk femmer.

P.S. Oktober har også en veldig fin podcast-episode i podcast Akkurat dette akkurat nå, med Linn Ullmann om denne boka. Jeg hørte den før jeg leste boka, og da jeg leste utfylte stemmene hverandre. Jeg hadde også bedre innsikt, og mulighet til å forstå sceneteppet med et lite bakteppe. Liker du å høre litteratur-podcaster og fine intervjuer, anbefaler jeg å ta en lytt.