Jeg tenker ofte at livet har vel en rød tråd. Sammenheng, mening i retningen det tar. Men så slår det meg, at selv om historien min har en tydelig sammenheng, kan tråden ha fått floker underveis. Riktig store floker til og med. Sånne du ikke klarer å vikle opp. Sånne som vikler seg sammen, til garn, fiskegarn, dreper glade lakser, flater flyndrer, tar pusten fra en allergiker. Sjefen min på jobben, tåler ikke fisk eller skalldyr. Det hadde tatt seg ut om vi serverte henne reker i salaten. Da hadde vi virkelig tråkka i salaten. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg tror på at det ofte er fornuftige, rasjonelle årsaker til at noen ting hender. Både positive og negative. Men jeg tror ikke at det er en mening med alt. For eksempel om noen dør, tenker jeg ikke: Det var meningen. Selv om det kan virke forståelig med dødsfallet, tenker jeg ikke at jeg på noen som helst måte har evnen og myndigheten til å kunne vurdere at et liv har vart lenge nok. Heller ikke mitt eget. For noen ting skal vi ikke tulle med, som andre menneskers følelser. Dør jeg, forsvinner mine tanker, men ikke sporene jeg har satt hos andre, og hvordan de skal forvalte seg selv blir opp til dem. Så hvordan kan jeg da si: Livet mitt er ikke noe verdt? for eksempel. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg tror, at min tilstand på autismespekteret gjorde en viktig ting med meg som barn. Siden jeg ikke lekte så mye, med andre barn, mest satt på husken i barnehagen eller snakket med de voksne, fikk jeg en evne til å tenke mye på de voksne, de gamle. Å være på besøk hos farmor på søndagene, lagde en bønn i hodet mitt om natten. Det redde barnet gynget i sengen, fra huskestativet sine bevegelser, og ba til Gud om at farmor og alle jeg elsket, måtte få bli 450 år gamle. Farmor ble «bare» 90 år, og jeg forstod: Jeg styrer ikke døden. Jeg styrer ikke livet. Alt kan forsvinne.
Og her er jeg.
(Tenk det.)
aspergerinformator.com 