Jeg leser, jeg skriver, jeg leser. Slik går dagene, mellom alt det andre. Bokstavene blir ord, følelsene får former, jeg får konturer. Når jeg leser, kan jeg få rot til virkeligheten – en virkelighet som kanskje er annerledes enn min.
Jeg har nå lest Helt vanlige mirakler av Mona Høvring (Forlaget Oktober 2006). Det er en liten diktbok med mange slags uttrykk, som gjorde inntrykk på meg.
Diktene er presise, likevel både svevende og åpne for nye syn på verden, livet, ting vi bryr oss om, og også seksualitet. Det siste blir jeg ofte litt flau av, men syns det kan være veldig gøy å lese når jeg ikke trenger å lese det høyt. Det gir meg også mot til å være litt dristig i egen diktning, som kan gi en prikk over i-ene, eller piff i dagligdagse skildringer.
Det er ikke glade dikt. Det er ikke depressive dikt. Det er dikt midt i mellom, og i begge retninger. De stråler, treffer meg som sol. Jeg opplyses.
Det er flotte ordbilder. Jeg ser for meg det å komme hjem, som trekkfugler. Jeg hører hjemme i denne litteraturen, som om bøkene er et eget hjem som har en hylle for oss alle.
Jeg har ikke lyst til å kaste terning. Jeg har bare lyst til å si at det er leseverdige smp opplevelser, som setter større spor. Disse små diktene i disse heller ikke så store bøkene, som kan åpnes igjen og igjen. En oppdager ofte nye ting, i slike bilderike tekster.
aspergerinformator.com 