Jeg er så innmari dobbelt, har dobbelt liv også, og død. Jeg skal forsøke å forklare det jeg føler på i dag. Spill levende, og samtidig suicidal. Et aktivt liv, med mening. Et passivt liv der jeg kan virke destruktiv. Jeg både vil og ikke vil være sammen med andre mennesker. Jeg ønsker og trenger å omgås noen. Jeg liker også å vise at jeg bryr meg om de som er sammen med meg, for ofte gjør jeg det.
Men jeg OGSÅ trenger å ikke være sammen med noen. I det siste har det vært slitsomt å gå de faste gåturene mine. Ca. 30 minutter der jeg skal holde samtalen gående, på tur, føles noen ganger som en evighet. Som et maraton. Som noe som er uutholdelig om man ikke har fått varmet opp og kjenner seg i form. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg kjenner meg ikke helt i form. Jeg er litt uvel. Så kanskje lukker jeg meg inne i meg selv. Samtidig gjør jeg det motsatte, stikk i strid. Jeg snakker som en foss. Fordi jeg ikke klarer å velge mellomtingene. Jeg blir så enten eller, og jeg faller ut av min egen balanse. Det er lett å snuble da, både fysisk, psykisk og sosialt.
Jeg legger også, uten å ville det, ut snubletråder. Det at jeg er på felgen når jeg sier noe eller deler noe, med andre, gjør at om de bare for eksempel griper for ivrig eller svarer upresist, for eksempel, kan konversasjonen og samhandlingen eksplodere og/eller kollapse.
Også på dager jeg egentlig ikke klarer å formulere meg, klarer å si det jeg egentlig vil, kan jeg høre meg selv snakke. Og da hører jeg ofte at det jeg sier ikke stemmer. Med det jeg prøver å si. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg kan også oppleve at jeg er virkelig sulten på sosial kontakt, en enkel konversasjon riktignok, der jeg har kontrollen, men jeg ønsker den. For eksempel, kan jeg på apoteket eller butikken skravle veldig ivrig med de ansatte. Jeg smiler, jeg er morsom.
Hvem av alle disse ansiktene er meg? Alle, vil jeg tro. Vi mennesker er komplekse, sammensatte. Det kan være både vanskelig og fint.
aspergerinformator.com 