Da jeg så disse tomatene i Ås 16. juli, tenkte jeg at tomater er framtidens ketsjup. Den noen spiser på pølser. Den noen leker er blod, når de er barn. Alt dette som er festlig eller makabert, men i bunn og grunn uskyldig lek med maten.
Og så tenker jeg på situasjoner man kanskje deler pølse. Barnebursdag. Sommergrilling. Rast på bensinstasjonen. Tur med bål, eller engangsgrill eller stormkjøkken. Og det tar meg over i det sosiale. Og til det uttrykket om å catche, ta opp igjen samtalen, tråden, noe – sammen. Sosialt.
Jeg har ikke noen stor vennegjeng. Jeg har heller ikke stor familie. Men jeg prøver å holde relasjonene ved like. Vise at jeg bryr meg, selv om jeg ikke klarer å være helt til stede. Sånn fysisk for eksempel. Jeg bor med bemanning hos meg, og kan ikke bare reise avsted. Jeg trenger hjelp for å få vært sammen med andre, andre steder.
Jeg snakker en del skriftlig på messenger (og iMessage). Sosiale medier og mobiltelefon med apper osv. gjør det mulig sånn, en lavterskel for å si hei – hvordan står det til? Hva skjer hos deg nå, eller hvordan er dagen? Også kan jeg for eksempel si, jeg leser en bok, og den forrige jeg leste, den var et eventyr. Ikke med happily ever after, men slik at den får betydning for meg. Litterært og sosialt. Bøker tar meg nærmere mennesker, og menneskelig forståelse fordi:
Når jeg leser lærer jeg om andre slags liv enn mitt. Og de er det naturlig nok flere av 🙂 Jeg er berett for en update og en catch-up.
aspergerinformator.com 