De ordene danset i hodet mitt en morgen. Jeg satt og skrev på mine nynorske tekster, der noen av dem har eg-person som er en han. Når «eg» er gut, kan eg sette ord på andre ting kanskje enn jeg gjør ellers. Jeg får en avstand.
Men jeg får også en enorm nærhet og tilstedeværelse. Litt som om jeg kommer nærmere sentrale følelser, og klarer å se meg selv bedre – for eksempel gjennom å gå inn i rollen som å være min nevø. Eller som å være en ung mann som har vandra i de samme sykehuskorridorene som meg. Eller bare ved å være en identitet jeg er nysgjerrig på, fra et annet land. Jeg kommer nær det fremmede, fremmedfrykten forsvinner.
Det kan være fint og det kan bli til noe nytt som blir til noe nyttig. Nå er jeg glad og takknemlig for dette.
aspergerinformator.com 