Jeg har – endelig og heldigvis – lest Jostein Gaarder sin kjente og ganske store roman om filosofiens histore, Sofies verden (Ascehoug 1991, mitt eksemplar fra 1995).
Romanen på 500 sider, inneholder mye mer enn bare ord og en spennende historie. Den har også en evne til å engasjere meg, historisk og i nåtiden.
Sofies verden er både en filosofihistorie og romanen om Sofie og Hilde. Sofie mottar et brev i posten, som er ganske mystisk uten frimerke og avsender. Det er begynnelsen på en reise inn i seg selv, andre mennesesker, jorden og hvor vi kommer i fra. Hva er et menneske? Hvordan kan en frosk bli til av jord og vann?
Jeg drikker boka som det beste kildevann. Den gir meg de essensielle dragene i filosofiens historie. De europeiske tenkernes innsikt, hjelper Sofie – og litt meg – til å forstå mysteriene hun møter på. Men jeg forstår også – livet er et lite mysterium, og kommer til å fortsette å være det. Hva er livet? Hvem er vi, diktede eller levende?
Sofie får et helt merkverdig filosofikurs. Etterhvert er hun og filosofilæreren bare en bok, de er fødselsdagsgave til Hilde fra faren som er ute på arbeid i Libanon via FN. Det er omfattende, men ingen blir utlærte. Vi kan fortsette å tenke videre. Vi som får leve da, og jeg som menneske kan få lov å være med på å påvirke tilværelsen min, måten å tenke på og de rundt meg. Bokas siste replikk, fra Hilde, når de (hun og faren) må svømme ut for å få tak i båten sin, som på mystisk vis har slitt seg (har Sofie vært på ferde): Vi gjør det begge to, pappa.
Jeg er her, og jeg vil være her sammen med. Boka fikk meg til å forundre meg. Sekser på terningen. Nå ser jeg filmen!
aspergerinformator.com 