sosialt

Kunsten å elske

Noen ganger er jeg kjempeglad i noe eller noen. Men jeg er ikke så god på kjærligheten, likevel. Jeg kan jo kalle meg bokelsker, men jeg vet jo at folk flest setter annen kjærlighet høyere. Gjerne mellom to mennesker, en romantisk relasjon. Eller i de viktigste familiebåndene. Mor og barn, far og barn, barn og bestemor osv.

Jeg kan liksom idealisere både mennesker, dyr og gjenstander jeg. Gå helt opp i limingen av mine intense forhold til alle disse.

Likevel er det stor sjanse for at det blir knuste hjertet. Vennskap som må gå planken, fordi jeg ikke greier å holde skuta støtt.

Jeg vet heller ikke mye om det å være i et parforhold. Og det er jo litt rart, jeg som har foreldre som har vært gift siden 1978. Jeg er vokst opp i et kjærlig hjem.

Likevel har jeg altså ikke knukket kjærlighetskoden selv. Jeg har ikke fått det til. Jeg har ikke klart å nærme meg et annet menneske sånn fullt og helt. Jeg er på en måte en einstøing, samtidig som jeg har gjort inntrykk på mange mennesker med mitt litt atypisk vesen, form for fungering og navigering i livet mitt.

Jeg ønsker meg en ligning, der den ukjente x blir en H som holder hverandre i hendene. Sånn som om man klarer å være glad i seg selv, og også klare å gi det til andre.

Så vil jeg klare, sammen med de gode hendene, å slippe høyrehånda mi fri og male et bilde, av oss som holder av hverandre, kanskje fylle på med farger som gjør oss glade. Hvilken farge er din?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s