Noen dager fungerer jeg bra. Jeg kan gjøre det jeg har tenkt til, føle at jeg fungerer. Jeg kan være som andre.
Andre dager, kan jeg havne på sykehuset.
Og problemet er kanskje, at mellom veldig bra og ganske elendig skifter det så fort.
Da hadde det vært lurt, om jeg kunne gjøre som sneglen. Bevege meg langsomt, og tilslutt komme til målet.
I stedet løper jeg omkamp med min egen hare. Jeg er henne jo og, Helene harefrøken. Jeg hopper og bykser, glad og lett. Og så prøver jeg å lure meg selv, sovner bort (metaforisk) fra det som jeg vil oppleve. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg håper jeg kan klare å lytte til meg selv litt bedre, og klare å si stopp når jeg må si stopp. I stedet for å skade meg eller andre. Men noen ganger, føles det som om middelveien ikke finnes.
Jeg trenger full gass eller full stans.
Det finnes likevel noen fine ord: Hasta la vista. Jeg liker ord.
Det finnes også noen fine dyr. Sneglen kan være et godt forbilde når man sliter med å regulere seg. Her er den fotografert, til dette innlegget. Han var så veldig liten, men så veldig fin der han stakk hodet ut av huset sitt. Innlegget fortsetter under bildet.
Der det er husrom, er det hjerterom.
Hjertet mitt banker fremdeles.
aspergerinformator.com 