Å ta bort et liv er også å legge igjen spor

Jeg har lest tegneserieromanen En frivillig død av Steffen Kverneland (No Comprendo Pressom 2018) om hans fars selvmord.

Det er en biografisk roman om livet som ble valgt bort. Det er også et kunstverk over drømmer, følelser og kunnskap. Det vi føler for andre, det vi vet om en som står oss nær, en vi er skikkelig glad i.

Boka er og et portrett av en som ikke er og det vi ikke kan se mer, ikke kan vite. Hva vi står igjen med, spørsmål, svarte, tomme sider.

Det er en menneskehistorie og en dødshistorie. Den er en fortelling ut av livet. Det er en attest, dødsattesten, levert av de som sitter igjen med restene.

Boka er også et rikt portrett som gir liv til det tapte, det tause, de usagte.

Boka er altså fylt med kontraster. Selv om den skildrer det mørkeste, gir den håp for framtiden, med de som er igjen. Kommende generasjoner. En liten gutt som leser i denne tegneserieromanen og finner glede i å se for eksempel en brannmann på sidene. En framtid, kort sagt.

Boka, for meg, slukker en sorg og åpner en glede med vakker formidling av det helt vonde.