Tegneserier har jo eksistert lenge, men jeg syns det virker som de senere årene har blitt både en mer anerkjent kunstform og litterær form. Tegneserie er i vinden, er litt «siste skrik» som jeg har tro på vil stå seg: Større verk blir utgitt også i denne formen, både for barn og voksne, litteratur og historie gjerne forent og pakket inn i kunst. Steffen Kverneland er en av forfatterene og illustratørene – begge deler i ett – som har laget storslåtte bøker de siste årene, og i 2019 ble boka jeg nå har lest av NRK kåret til en av de ti viktigste bøkene det siste tiåret. Boka er Munch av Steffen Kverneland (No Comprendo Press 2013).
Dette er en tegneseriebiografi over kunstneren Edvard Munch (1863-1944), som nesten «alle» har et forhold til, det være seg gjennom Skrik, Madonna eller for eksempel Syk pike. Bildene hans har betydd mye for meg, gjennom livet. Som liten, husker jeg godt jeg var og så på bildene hans på Munch-museet som da lå på Tøyen. I denne tiden, tror jeg sammen med Pubertet at Syk pike rørte meg mest – som om det passet litt for noe ubeskrivelig inni meg, en skjult sykdom jeg ikke kunne forklare. Som pasient på sykehus mange år senere var vi en gruppe på ekskursjon i Nasjonalgalleriet der også bilder var utstilt – galleriet der Skrik en gang ble stjålet. Dette personlige forholdet gjorde det veldig spennende å lese denne boka. Jeg fikk kjøtt på beina til egne følelser, sjelen min fikk føtter å gå videre på.
Det har blitt kalt et ambisiøst prosjekt, å lage denne tegneseriebiografien. Men Kverneland har fikset det på en spennende, morsom måte synes jeg. Han har kombinert Munchs egne notater og bilder med sin «fortelling», han byr på alvor og humor og tegner også seg selv meg i fortellingen, og vennen Lars Fiske – de to utveksler tanker og replikker i mellom noen av blokkene. Han gir seg selv hen, og jeg føler at selv om det er en tegneserie uten plass til alt – får jeg det viktigste om Munchs presentert her.
Språket er av og til litt vanskelig å forstå, det er både svensk når Strindberg kommer til ordet, norske dialekter til Kverneland og Fiske for eksempel, gammeldags norsk som ligner litt dansk når Munchs notater deles osv. Men dette gir også et godt historisk og språklig portrett – i tro med tiden som var, knyttet inn mot tiden vi lever nå. Fargene i boka harmonerer godt med Munchs egen palett. Munch blir videre også tegnet inn i maleriene, karikaturene fra typisk tegnetserieformat/sjanger blir blandet, «kollasjene» fungerer sammen og gir meg ny opplevelse, smelter sammen «stykkevis og delt» til en slags helhet. En historie å få meg seg! Jeg gir terningkast 5.
P.S. Liker du sjangeren og Kvernelands stil, kan jeg også lesetipse om hans portrett av farens selvmord, i bokform: En frivillig død, som jeg selv leste i 2022.
aspergerinformator.com 