Jeg har lett etter min identitet. Mange ganger uten å finne den. Jeg har laget meg personer jeg ikke er, og blitt dem. Som karakterer i en tegneserie og fawntasipersoner i et barneeventyr. Jeg elsker å lese og skrive, selv om det ikke betyr at alt jeg leser er god lystig eller all skriving fører noe spesielt sted.
Men det tar meg likevel med, inn i livet mitt, og jeg evner å få følelser og ord til meg selv. Og nå for tiden, er jeg veldig glad for at dette året har tatt meg virkelig inn i det å skrive på nynorsk. Da har jeg liksom to egne språk, som kjennes som meg, to språk som er meg selv om jeg er norsk. Takk for våre to skriftspråk! Og så, så kan jeg lese diktene mine høyt, høre dem, og tenke – stemmen min er ikke så dum likevel. Når den får en ny drakt.
Da jeg var barn, lot jeg som jeg kom fra et annet land. Jeg tror ikke det funket. Men nå er jeg heldigvis litt på hjemmebane, i meg selv også, føler meg ikke så fremmed som før. Jeg som ble kalt Lost in space på russelua mi, og E.T på barneskolen.
Jeg har blitt glad i barneboka om den lille prinsen. Jeg kunne giftet meg med den historien, nesten, lovet å elske til døden skiller oss ad. Her kommer bilde av boka, på mine to språk:
aspergerinformator.com 