Jeg satte meg i sofaen og så på de visne rosene mine. Åh, så ufortursigbart, tenkte jeg, de er jo helt mislykka, døde nesten rett etter jeg fikk de, man kan virkelig ikke stole på blomster. Hadde det vært en elektrisk dubeditt som sluttet å virke eller en fin kjole som mistet farge eller fasong, raknet i sømmene, kunne det sømme seg å klage.
Jeg vet blomsterbutikker ofte gir en garanti også – men egentlig, ingen kan vel noe for om blomstene ikke står seg? De er liv, som vi har skåret av når de er buketter som disse. Og jeg tenker, det er ikke alt vi rår over. Og med det i hodet, skal jeg prøve å godta at ikke alt kan være forutsigbart. Det var fint å få blomster, jeg kan virkelig ikke klage – for de var vakre og fortalte meg at jeg var blitt satt pris på. Hva mer kan en ønske seg? 😉
aspergerinformator.com 