Mens jeg har levd, har jeg prøvd å bli liten. Det skjedde vel da jeg skulle bli voksen, og ikke mestret livet mitt. Jeg var person med Asperger, jeg passet ikke inn, men jeg visste ikke hvorfor, da. Og jeg krympet meg sammen, i meg.
Jeg søker fortsatt dette lille, og konkrete og trygge. Det som kjennes trygt for meg. Egentlig kan det være litt farlig, å leve et liv som litt lettere enn anbefalt. Men da prøver jeg i alle fall ikke å forsvinne så ofte, står i meg selv så godt jeg kan. Er det godt nok, vet jeg ikke.
Men det er enklere for meg å stå i livet mitt og ha det bra, og også å følge kostplan og ta vare på meg selv når jeg har små ting som gir meg trygghet. Derfor har jeg barnelitteratur på t-skjorten (se bildet). Derfor spiser jeg av barnebestikk. Derfor ser jeg på filmer for barn og fester meg til moral og morsomme og vennlige budskap. Jeg smiler og ler, og jeg leser mer.
Denne «lille» meg (innvendig), gir meg en stemme også. Jeg har ansvaret for å si hva jeg føler, trenger, vil formidle til andre. Jeg tror på skriving. Jeg tror på kommunikasjon. Jeg tror på å være en del av samfunnet. Jeg liker meg i arbeidsliv. Kanskje kan en liten arbeidsmaur velte tue? På en ålreit måte, håper jeg. Derfor gjør det meg vondt at jeg akkurat nå er skadet, sykmeldt og ikke er på jobben min. Jeg blir trist, men finner frem bildet fra september der jeg var både skrivende på studiet og i vanlig drift som jeg håper snart blir hverdagen igjen!
aspergerinformator.com 