Jeg gjør nok en slags ting ganske mye, mer eller mindre bevisst. Det handler om å organisere for å kontrollere. Jeg lager meg kort fortalt en mer håndterlige verden enn den «store» virkeligheten vi lever i. Jeg finner det lille både i (form av å forme) egen kropp, i litteratur og filmer tenkt til barn, osv. Jeg sorterer og teller. Jeg holder oversikt.
Jeg organiserer også menneskene rundt meg. Det kan høres litt sprøtt ut, og ikke noe godt trekk ved meg. Men, jeg prøver ikke akkurat å kontrollere dem. De får lov å ta sine valg, leve sine liv. Såklart! Men jeg tar meg selv i å trenge å vite hva de gjør, ganske ofte.
De som arbeider hos meg, blir spurt om hva de skal samme ettermiddag, for eksempel. Hva venter dem til middag? Og – når ser jeg dem igjen? Det siste er det ikke alle som egentlig vil svare på. De gjemmer det som en hemmelighet.
Da jeg var barn, husker jeg en sang vi hadde på kassett. Den handlet om å eie en hemmelighet. Akkurat den sangen, likte jeg ikke. Jeg ville hele tiden vite hva hun som sang hadde gjemt, i skuffen og hvor det var. Når den spilte i bilen, ble jeg veldig stresset inni meg. Og i sangen handler det om hvor fint det er også, og for meg var ordene så langt fra fine. Det klang ikke godt.
Jeg har et behov for det konkrete. Jeg gir abstrakte ting ord og navn. Jeg lager dikt ut av ingenting. Jeg lager meg en stemme, også når jeg er stum og redd. Det hjelper meg, i hverdagen, i verden. Slik navigerer, redigerer, lever jeg i verden vår.
aspergerinformator.com 