Jeg liker tegneserieromaner av og til, gjerne de som er variasjoner over annen litteratur, kanskje en klassiker. For eksempel har jeg lest tegneserieversjon av Hamsun sin Sult og Ibsen sin Peer Gynt. Jeg har nå kost meg med en kjent barnebok i nyere, variant som tegneserie. Det er Den lille prinsen av Joann Sfar, som er basert på Antoine de Saint-Exupéry sitt verk.
I ørkenen har en pilot strandet, flyet hans har kollapset. Han prøver å reparere flyet da Den lille prinsen dukker opp fra ingensteds. Han kommer fra en annen planet, som er bitte bitte liten. Der har han blant annet en rose han bryr seg om, men forlot litt i sinne. Han reiste til andre planeter for å finne en venn. Han fant mye forskjellige, blant annet visdom om at noe er viktig for en nettopp fordi man har brukt tid og følelser på det, som at han temmer reven som lærer han alt dette. De blir glad i hverandre. Når de ikke er sammen meg, vil reven huske han hver gang han ser en gul kornåker. Den lille prinsen har nemlig veldig gult hår.
I denne boka, fester jeg meg skikkelig godt til budskapene på en måte, de blir ekstra tydelig tegnet fram for meg. Jeg ser hva som kan være viktig, i livene våre. Hva som gjør at mennesker, dyr, ting er viktig for oss. Og selv om dette er tydelig illustrert, forstår jeg ypperlig med denne boken at det faktisk er det vakre, viktige osv. ved noe, er ofte usynlig. Jeg smiler for meg selv.
Fortellingen om den lille prinsen viser verdien av å ta vare på vennene sine, omgivelsene, være omsorgsfulle. Boka forteller både om glede og sorg, og jeg kjenner at det å få lov å elske noen også inneholder nettopp smerten ved at man en gang blir adskilt. Boka er livets gang, i det vakreste nøtteskall.
Jeg elsker historien, og den er fortalt på en fin måte, som gir den enda flere liv i møte med kommende generasjoner. Femmer for denne versjonen fra meg, her med Yatzy-terningene en koselig høstdag.
aspergerinformator.com 