Noen unge mennesker, velger å bo i kollektiv. Også noen eldre, såklart.
Selv prøvde jeg det littegranne i form av å bo i studenthybel da jeg var student fra 2003, men kommer jeg nok ikke til å søke den boformen igjen.
Jeg trenger liksom å kunne styre selv, ikke være en som alle kan se når hun ikke fikser livet sitt.
Men jeg bor ikke alene likevel, jeg har mennesker som hjelper meg med å leve mitt liv – utenfor sykehuset, stort sett. Det setter jeg pris på, selv om jeg selvsagt kunne ønske jeg klarte meg helt selv.
Jeg vet at mange med autisme, trenger å få leve selvstending, samtidig som de kan trenge hjelp i hverdagen. Jeg tror på balansegang, selv om det er vanskelig for meg å balansere. Jeg er ofte enten eller.
Vi står sammen, likevel, når alt kommer til alt. Det ble en løsning, et kompromiss, for å få slippe fri fra å bare leve på lukket avdeling.
Jeg lukker av og til ned, likevel, inni meg og utenpå. Men jeg er også mye glad, jeg opplever glede.
Jeg blir glad når samspill fungerer. Når jeg blir anerkjent for den jeg er, og det jeg kanskje klarer, for eksempel med skrivingen min og på jobben min.
Når jeg er på jobb, samhandler jeg mye. Og når det funker, blir jeg glad og fornøyd, også med meg selv og livet mitt, sånn helt inni meg og smiler utenpå.
Hjemme igjen, kan det hende jeg ikke har mer å by på, og setter på musikk og leser kanskje. Eller skriver litt. Og kanskje er det ok? Da sitter personalet her, og de ser meg, vet jeg er her, selv om jeg ikke strekker ordene mine helt ut. Så kan vi vente på neste buss, her på holdeplassen min (stolene i stua).
aspergerinformator.com 