Mange snakker bra om barna sine, kanskje slenger de litt frustrasjon ut, men er det noen som kritiserer, blir de straks rene drømmebildene.
Jeg har en annen type drømmeunger. Det er unger som ikke finnes. Fordi jeg aldri ble elsket av en mann. Fordi jeg aldri hadde et ok forhold til kroppen min. Fordi jeg aldri ble voksen nok til å ta ansvar for meg selv.
Men jeg drømte om barn, da jeg var barn. Jeg skulle bli mamma og jeg skulle ha jobb og gå på møter, mens min mamma skulle passe på barna mine. Jeg planla. Jeg skulle bli så stor og det skulle bli så fint. Jeg skulle gå på møte.
Barna skulle etterhvert spille ulike musikkinstrumenter.
Jeg gav de navn, også. Navnene forandret seg oppigjennom.
Hører du korpset?
Lukker jeg øynene, kan jeg kanskje drømme frem noen barn igjen.
Når jeg våkner, er de saga blått.
Er det også drøm – en god saga, et verneverdig eventyr?
Hvis jeg er forfatter, kan jeg skrive
frem en heltemor.
Billett merk SUPERMOM.
aspergerinformator.com 