Klok av Koth

Det er ikke ofte jeg leser høyt for de rundt meg. Jeg satt på venteværelset. og ventet på timen min hos fastlegen i går. Jeg satt med Christine Koht sin Dødsfrisk (Gyldendal 2022, lesereksemplar fra forlaget) i fanget, som hun har skrevet i samarbeid med livsledsageren sin Pernille Rygg.

I 2020 leste jeg Koths bok, som var skrevet av Joachim Førsund som hun laget podcaster med og. Boka gav et nært portrett av Christine, livskampen og alt det syke og alt det friske. Livet med alvorlig kreft, derpå kortisonbehandling og koma som gav overvekt og livet som bipolar på toppen og bunnen av det hele. Selv om Koth fortsatt er syk, er det utrolig godt å lese denne nye boka også. Der hun fører pennen, der hun har ordet, for noe sitter mellom øra – det er så fint hun sier det, hun og en lege.

Mennesker kan ikke råde over all sykdom, men vi kan bestemme litt hva som er inni oss likevel. Og noen ganger rundt oss. Jeg likte å lese om hvordan moren til Christine klippet ut ting fra aviser, alle fargene fra verden der ute. Verden som er med oss, og minner oss om virkelighet en kanskje ikke kan se innestengt på sykehus, med hvite vegger og slanger i nesa. Jeg fikk minner fra min tid med slange i nesa, og hvordan jeg satt og klippet og klippet i aviser, spesielt likte jeg bilder i Dagbladet Magasinet. Sykehusrommet mitt hadde flere esker med utklipp som jeg limte inn i notatbøker fra. Noen sykepleiere rynket på nesa. Christine sine fortellinger viser at noen sykepleiere har større rom for sånne behov. De verdsatte Christines eget rom, og hjertevarmen tar bolig i meg.

Christine smitter – med humor og direkte kommunikasjon. Hun roser de rundt seg, hva er poenget med å tenke noe fint om noen hvis de aldri får vite om det? Hun lager plass til de som pleier henne. Hun sier at de sliter vel med noe de og. De trekker på det, sier det ikke er noe mot hennes. Men så får de fortelle. Alle er viktige. Alle har historier. Alle har sitt. Det er så godt med mennesker som ser.

Christine lar meg se. Både de hun har møtt, og den hun selv er. Jeg blir en refleks hun treffer, så også jeg kan få lyse for andre. Det håper jeg.

Dødsfrisk ikke en bok som sier at alt blir bra. Men det er heller ikke en bok som sier at livet ikke er verdt det. Det er en bok som sier, eller Christine sier, til sykepleierne, at om hun overlever dette så er det verdt det. Viss hun dør, er det overhodet ikke verdt det. Det gav meg livsmot. Alt jeg har stått i, er ikke verdt det om jeg skal kapitulere. Men når jeg har en sjanse til at det kan være et liv videre og, ja da er det verdt det. Dette må være enda bedre enn å spørre Klara Klok. Jeg våknet om natta og leste boka nesten helt ut, før morgenen kom og jeg gjorde meg de siste lyse tankene mine.

Dette er en bok som jeg nikket, aha til – den er så innmari klok og den skriver seg samtidig inn i hjertet mitt. Jeg har kjent på mye av det samme, selv om mine sykehistorier – og livsopplevelser – ikke er like. Det er noe menneskelig som treffer, sammen med det en kan møte i møte med både sykdom og hjelpere – hverdagshelter, helsevesen.. Og jeg må også få med: Boka har med noen sitater, nærmest visdomsord som bryter opp boka og er fine blikkfang å hvile øynene på. De er fra Koth. Hun gjør klok med sin varme, menneskenysgjerrighet, livserfaring og humør. Terningkast 6. Min varme anbefaling: Bli klok med Koth, vi er mennesker på samme klode.