Her er jeg. Hun som leser. Og skriver. Og lever. I andres permer. Jeg har lest Aasne Linnestå sin roman Opphold (Aschehoug forlag 2014). Opphold er en frittstående oppfølger av den lyriske, kritikerroste (jeg roser den også litt!) Hagesang fra 2011.
Hagesang handlet om Sylvia, en forfatter som levde ganske høyt og lavt, skrev så fritt, vilt og besatt. I Opphold er det mannen hennes, Mikkel, som fører ordet. Og ordet kommer noen ganger til kort – Sylvia er ikke der til å snakkes med. Sylvia har reist. Er hun et sted hun trenger å være? Eller er hun død?
Vi får være med i den resterende familien sin hverdag. Mikkel er allmenpraktiserende lege, men vet ikke hva Sylvia skulle hatt av diagnose. Vi lesere får nesten være med å gjette litt, mens bilder av Sylvia liksom opererer i bakgrunnen. Det er spennende, og jeg kjenner også på: Hva vet vi om det innerste i andre, før det er for sent?
Jeg har leselyst til å ta hånd om Sylvia. Jeg har lyst til å trøste Mikkel. Jeg har lyst til å gi han svar. Jeg vil gjøre det enklere å forklare barna, som ikke vet hvor morgen er – de heller. I sommer var de mest i telt, da de kom hjem igjen var huset og hagen der som før – men uten moren i.
Romanen formidler en viktig historie til. En iransk familie, asylsøkere, bor i kjellerleiligheten like ved dem, et sted Sylvia brukte å kalle Gjennomtrekket. Hun hadde ord. Den iranske familien får stadige brev, om avslag. Den ene datteren i den iranske familien pleier å leke med sønnen til Sylvia og Eivind. Mitra og Eivind er nok bestevenner.
Dette var en god roman å lese. Den har gode språklige bilder og stor menneskelig innsikt. En klar femmer fra meg.
aspergerinformator.com 