Groblader

Gleden inni meg er stor. Ordforrådet vokser, på begge målføre (bokmål og nynorsk) for meg, og språkene utfyller hverandre, dekker ulike behov, og nytt liv spirer inni meg, som om jeg var gravid. Kanskje er jeg det også, på små manus, for fremtiden. Uansett, jeg fikk postpakke fra forfatteren Aasne Linnestå fredag, og det var en flott start på helga med nytt lesestoff. Jeg har lest Hagesang av Aasne Linnestå (Aschehoug 2011) i helgen. Det trenger jeg å skrive om i dag: Velkommen til en bokopplevelse litt ut av det vanlige!

Hagesang er en fargerik, lyrisk, viltvoksende og blomstrende roman. Ok, det er kanskje ikke det man introduserer med, uten å gi deg mer fakta først, men boka våger og da våger jeg. Den synger i meg og sprenger skalaer for hva som er mulig – å skrive. Den er ulikt alt annet jeg har lest, og det at den utfordrer de vanlige sjangrene, gjør på en måte at den også ER et annet språk. Derfor slo det meg flere ganger da jeg leste, at den hadde det poetisk syngende og frigjørende for meg jeg ofte opplever når jeg leser nynorsk, samtidig som alle ordene var korrekt skrevet etter reglene for bokmål som skriftspråk.

Hagesang handler om (jada, du skal få litt om handlingen også) forfatteren Sylvia. Hun er igjen hjemme alene, og skriver. Ungene, tre ei tallet, og mannen er på ferie, eller har de reist fra henne? Er hun forlatt, etterlatt? Etterdønninger i dette bølger seg fram, jeg føler farvann og tviholder i boka, så Sylvia skal holde seg flytende sammen med oss. Sylvia skriver. Sylvia skriver til ektemannen Mikkel samt noveller. De to tekstformene er gjengitt annenhver gang, vekselsvis, gjennom boka. Hennes «brev» og de nye novellene hennes, Sylvias nye bokprosjekt rettet mot forlaget, som også snakker en del til Mikkel. Å lese denne romanen, gir leseren både en roman og en spesiell novellesamling i ett. Er vi ikke heldige? Dette er så veldig rikt, uten at jeg følte meg overveldet eller tom etterpå. Jeg fikk noe, som jeg vil fortsette, med min penn. Tilbake til boka:

Mens gresset i hagen vokser, noen kanskje forsvinner i gresset, skriver Sylvia vilt, besatt, intenst. Det blir viltert og de rareste ting får komme opp av jorda, blomstre. Jeg synes det er spennende hva som kan bli til fortellinger og litteratur. Til og med voldtekt får en annen form her, som gjør at det er godt å få lese om, det er rått men også gjennomtrengende og borer seg inn i meg på en annen måte. Som om alt dette er et annet språk, med andre bilder og referanser. Jeg refererer meg fram i skriften, navigerer, og jeg slår rot. Med dette som har vært for Sylvia, og hva som kan komme. Livet ligger her nå, framtiden med en uskreven notatbok.

Jeg vil skrive en ny verden, jeg også. Boka gav en skikkelig boost og næring til en som vil skrive. Jeg håper jeg ikke skriver/synger/blir falsk! Linnestå evner å strukturere det ville slik at det vokser på en måte som gjør at jeg ikke mister tråden. Det er ganske godt gjort, med så mange greiner. Det liksom treffer der det er sår, som et groblad, og blir godt også i det som er vondt. Om jeg skal sette terningens øyne på boka, tror jeg det blir fem fulle prikker på den firkantede siden som vender opp. Anbefales for den leseglade og for skrivende som utforsker eget språk og mulige tematikker i lek med form, sjangre og språk.