Sakprosa er en viktig sjanger, som ikke får så veldig mye oppmerksomhet i bokform. De fleste leser artikler om ting de vil lære mer om, nyhetsartikler – på nett eller papir – og leter fram oppskrifter for eksempel i en matblogg når de skal lage seg en middagsrett de ikke har prøvd før eller bake en god kake. Men det er i bøkene gjerne større plass til refleksjoner, tenker jeg. Jeg syns det er ekstra viktig at relevant og litteratur når ut til ungdom: At de vet litt om det som har vært og det de står i nå for å ha mulighet til å se fremover, på en fremtid som de selv vil ønske seg å være i.
Lørdag 29. oktober var en hel dag viet til sakprosa (Sakprosafestivalen 2022) på Litteraturhuset i Oslo. Der hørte jeg blandt annet på journalist, sykeplteierutdannede, forfatter, samfunnsdebutant og medmenneske Ingeborg Sennset. Tidligere har hun skrevet boka Anorektisk om sin historie i psykiatrien. Hun hadde ikke tenkt til å skrive bok igjen.
Heldigvis lot Senneset seg overtale, og i høst kom hun gjennom høststorm i klare dager, med det fargerike løvet og høstens andre bokutgivelser. På Sakprosafestivalen deltok hun i en programpost der hver forfatter fikk snakke 20 minutter om sin bok. Hverken mer eller mindre. Høsten utgivelse, som hun var der og snakket om, heter Ordbok for overlevelse, utgitt av Egmont People 2022 (lesereksemplar fra forlaget.) Dette innlegget handle skal handle om denne boka, nettopp fordi: Vi skal leve.
Boka er organisert på samme måte som romanen Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. I boka kommer ord på hver bokstav i alfabetet, som er inngang til små artikler. Men dette er ikke fiksjon. Dette er virkelighet, på godt og vondt. Det er ingen fasit, det er ingen erstatning for annen helsehjelp, det er ingen quik fix. Men det er mot. Mot til å leve. Mot til å våge å snakke sammen. Til å velge å vente, når man føler man vil føler man vil gi opp livet.
En ting jeg likte spesielt godt med organiseringen og prioriteringen Senneset gjør, er at strukturen likevel ikke var opplagt eller forutsigbar. Jeg ble overrasket på en god måte underveis, som gjorde lesingen behagelig og jeg kunne trekke på smilebåndet av min egen forutinntatthet og gledelig få oppleve nettopp at livet er mer enn de tydelige vonde tingene som ne forventer. For eksempel, stod det ikke om selvmord under S. Det stod under V, for å vente. På S fant jeg sinne med muligheten for engasjement. Jeg ble engasjert.
Det vanskelige ble ikke like vondt gjennom Sennesets åpenhet og tilnærming. Som leser fikk jeg oppleve den kreative skrivegleden, det gode språket. Velformulert, men likevel fra hjertet. Tekstene virker troverdige. Jeg tror de er ekte. Samtidig er de gjennomtenkte, valgt med omhu. Det er viktig å ha ansvar i bakhodet når man henvender seg til andre som kan ha en vanskelig tilværelse.
Dette er en bok jeg synes er skal få nå ut til folket. Ikke bare til de unge, som boka er skrevet til, ei heller bare til de som jobber med å hjelpe barn og ungdom – som lærere, barnevern, ungdomsklubber eller helsevesen. Men også til meg, som har en egen historie der jeg har gjort slemme ting med meg selv. Jeg får se: Det er greit om det ikke er sånn for alltid. At jeg har sviktet meg og skadet meg, betyr ikke at jeg alltid skal være min egen fiende.
Selv om man vet mange av tingene som står i denne boka med hodet sitt, hjelper det å lese/høre en annen si akkurat det. B for blålys, når jeg bør slå alarm for ingen skal ha det så vondt. I samfunnet, har vi ansvar for hverandre. Det kjenner jeg. Det er jeg glad for. Jeg føler meg som et medmenneske. Jeg har en funksjon. Jeg er jeg. Ingeborg er Æ. Æ for ærlig talt: Jeg trengte denne boka.
Jeg synes det er litt vrient å gi egen-erfaringer og fakta en karakter på samme måte som en fiktiv roman. Jeg syns det var viktigere å få skrive alle disse ordene mine. Denne gangen velger jeg å bruke alfabetet og lage ord i stedet for å telle øyne på terningen: TAKK. Boka er artig og fint illustrert av Christian Bloom.
aspergerinformator.com 